Overskudd av jordbruksareal?

Oppfatningen om at jordbruksareal kun skal brukes til å produsere fôr og mat står sterk. Spørsmålet er likevel om «litt mer Sveits» kan hjelpe for å se på bruk av jordbruksareal som er «til overs» med nye øyne.

Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Jeg innrømmer gjerne at overskriften høres forstemmende, kanskje provoserende, ut. Med lite jordbruksareal per innbygger har vi da vitterlig ikke et overskudd av jordbruksareal all den tid selvforsyningsgrad og matproduksjon skal opp?

Dagens situasjon tilsier imidlertid nettopp det: et overskudd i den betydning at kartlagt jordbruksareal ikke brukes til jordbruksformål og dermed er «til overs». La oss se på tallene.

Budsjettnemnda for jordbruket (BFJ) lager hvert år grunnlagsmaterialet for jordbruksforhandlingene. Der beregnes det blant annet hvor mye grovfôr som blir produsert og forbrukt.

Beregningen viser hvert år et grovfôroverskudd. Noe skyldes sikkert svinn på vei fra jordet til fôrbrettet, og det er en fornuftig strategi å planlegge for noe mer fôr enn strengt tatt nødvendig for å være på den sikre siden. Over tid har det likevel skjedd en endring.

Der det fram til ca. år 2000 var balanse mellom fôrtilgang (grovfôr og kraftfôr) og fôrforbruk, har det siden tusenårsskiftet vært et fôroverskudd i så å si alle år med unntak av tørkeåret 2018. Etter at SSB i 2021 endret metode for å beregne avling, har fôroverskuddet blitt enda større.

Metodeendringen kan tyde på et høyere overskudd også for tidligere år. Siden BFJ beregner avling og fôrtilgang med utgangspunkt i jordbruksareal som mottar produksjonstilskudd, er dette fôroverskuddet, og dermed arealoverskuddet, knyttet til jordbruksareal i aktiv drift.

Et annet tegn er areal som ligger brakk, er ute av drift eller gror igjen. Landbruksdirektoratet fører statistikk med jordbruksareal som er midlertidig ute av drift gjennom produksjonstilskuddsregisteret. Det gjelder 70-80.000 dekar årlig.

I tillegg kommer areal som kan være ute av drift av andre grunner. Ifølge NIBIO har Norge 11,5 mill. daa kartlagt jordbruksareal slik at så mye som 1,5 mill. daa kan være kartlagt jordbruksareal som ikke inngår i søknadene om produksjonstilskudd. Fortrinnsvis finnes dette arealet i distriktene og er gjerne krevende å drive. Det egner seg best til fôrvekster, ikke matvekster.

Derfor er dette arealet mindre relevant når det kommer til økt selvforsyningsgrad. Riktignok kan samfunnsoppdraget økt norsk fôrproduksjon gjør det mer interessant å ta deler av dette arealet i bruk. Likevel er det korn- og proteinvekster, og målet om å øke norskandelen i matkornet, som står sentralt.

Økt avlingsnivå og dyrking av matkorn på arealer der det dyrkes fôrkorn i dag, kan være to muligheter som vil kunne øke selvforsyningsgraden uten å redusere overskuddet av jordbruksareal i betydelig grad.

En endring i kostholdet mot mindre produksjon og forbruk av kjøtt vil medføre et lavere behov for fôrvekster og dermed øke overskuddet av jordbruksareal. Stadig bedre teknologi, sorter og dyrkingspraksis vil også føre til at mer mat dyrkes på samme areal.

Slik sett kan det tenkes at det også i fremtiden vil være jordbruksareal «til overs» uavhengig av hvordan det går med selvforsyningsgraden.

Betyr det at areal som er «til overs», like godt kan bygges ned og brukes til andre formål enn jordbruk?

Tja, egentlig bare dersom nødvendig mengde jordbruksareal utelukkende vurderes ut fra behovet for løpende produksjon av mat og fôr.

Om vi derimot ser på jordbruksareal som et bidrag til å bevare, og helst øke, artsmangfold, skape rom for rekreasjon, opprettholde landskapsestetikk, takle naturkrisen og sikre reserveareal i tilfelle flom eller tørke, kan situasjonen fort blir en annen. Da er det ikke sikkert Norge har et overskudd av jordbruksareal lenger.

Det krever imidlertid at det må lønne seg for bonden å skjøtte dette arealet til tross for at det ikke brukes til løpende produksjon. I tillegg til at bonden må se nytten av det hele. Under en studietur til Sveits tidligere i sommer snakket vi med en bonde som gikk rett på sak: Han produserte det som ga mest penger i lommeboken. Om det var mat eller biodiversitet var underordnet.

Kanskje en litt ekstrem holdning, og kanskje ikke representativt for bønder i Sveits under ett heller. Men tankevekkende.

Jeg oppfatter at næring og forvaltning i Norge er ganske langt unna holdningen den sveitsiske bonden ga uttrykk for. Oppfatningen om at jordbruksareal kun skal brukes til å produsere fôr og mat står sterk, og er ikke minst lovfestet i jordloven. Spørsmålet er likevel om «litt mer Sveits» kan hjelpe for å se på bruk av jordbruksareal som er «til overs» med nye øyne.

Denne teksten ble publisert den 06.08.2024 i spalten Faglig snakka i Nationen.