Det var stor forskjell på hva folk svarte i spørreundersøkelser og hva som ble resultatet av folkeavstemningene, viser en ny rapport.

Når norske kommuner har spurt innbyggerne sine om hva de synes om kommunesammenslåing, har de brukt forskjellige metoder. Noen kommuner brukte spørreundersøkelser, og andre brukte folkeavstemning. Men det var også noen som brukte begge deler.

Nå viser en ny rapport at i kommunene som brukte begge metodene var resultatet  sprikende.

– 40 prosent av kommunene med både folkeavstemning og spørreundersøkelse fikk ulike resultat, forteller seniorforsker ved Ruralis, Svein Frisvoll.

I mange av disse kommunene ga spørreundersøkelsen ja-flertall, mens folkeavstemningen ga nei-flertall. Det viser rapporten fra Ruralis og Nordlandsforskning, gjort på oppdrag fra KS.

Folkeavstemning mer bindende

Forskerne undersøkte resultatene av innbyggermedvirkning i 237 kommuner. Innbyggerne fikk si hva de mente på forskjellige måter i de ulike kommunene:

  • 126 kommuner gjennomførte bare folkeavstemning
  • 154 kommuner gjennomførte bare spørreundersøkelse
  • 74 kommuner gjennomførte både folkeavstemning og spørreundersøkelse.
Svein Frisvoll (Foto: Ruralis)

Når forskerne sammenlignet resultatene av alle folkeavstemningene med alle spørreundersøkelsene, var utfallet påfallende forskjellig.

– Mens sju av ti folkeavstemninger endte med et nei-flertall, var det bare tre av ti spørreundersøkelser om ga et nei-flertall, sier Frisvoll.

Forskerne mener det kan være flere årsaker til at spørreundersøkelsene ga et mer positivt svar.

– Vi tror årsaken er at folkeavstemninger og spørreundersøkelser veies ulikt av innbyggerne. Å møte ved stemmeurna gir, sammenligna med å bli oppringt av et meningsmålingsinstitutt, et helt annet preg av alvor, sier forskeren.

Han påpeker at folkeavstemninger oppleves som mer bindende.

– Ved urna deltar man i en demokratisk beslutningsprosess. Å svare på en spørreundersøkelse om kommunesammenslåing oppleves neppe særlig mer alvorlig enn en markedsundersøkelse om medievaner.

Nei-siden mobiliserte

Jostein Brobakk (Foto: Ruralis)

Det ser også ut til at de som var mot kommunesammenslåing, har hatt høyere valgdeltakelse enn de som var for, forklarer forsker ved Ruralis, Jostein Brobakk.

– Vi ser at nei-siden har vært flinkere til å mobilisere ved folkeavstemningene. Med spørreundersøkelser spør man tilfeldig valgte personer, slik at resultatet ikke påvirkes av mobilisering, sier Brobakk.

Både KS og Kommunaldepartementet oppfordret til å bruke spørreundersøkelser og hadde en veileder for hvordan dette kunne gjøres. Et av hovedargumentene var at spørreundersøkelser kan gi svar som er representative for alle som bor i kommunen.

Lav oppslutning ved folkeavstemningene

Ifølge forskerne var et problem ved folkeavstemningene at mange var preget av lavt oppmøte. Oppslutningen spente fra ti til 74 prosent av innbyggerne med stemmerett.

– I snitt møtte 48 prosent av de stemmeberettiga opp ved urnene. Oppslutninga var høyest i små kommuner og kommuner med tradisjonelt høy oppslutning i kommunestyrevalg. Valgdeltakelsen ser imidlertid først og fremst ut til å avhenge av hvor omstridt sammenslåingsspørsmålet er lokalt, og hvorvidt det var mobilisering på både ja- og nei-siden, forklarer Frisvoll.

Og det var altså nei-siden som så ut til å være mest engasjerte.

– I den grad mobilisering skjer, er det motstandere av kommunesammenslåinger som har sterkest mobilisering, forteller Frisvoll og viser til at oppslutninga er høyest i nei-kommuner.

Politikere mener folkeavstemning kan undergrave demokratiet

Forskerne intervjuet også kommunepolitikere i ti av kommunene som gjennomførte både folkeavstemning og spørreundersøkelse. Disse Intervjuene viste at folkeavstemningene har gitt innbyggerne klarere alternativer å forholde seg til og tydeligere råd til kommunepolitikerne.

– Samtidig ser vi at så godt som alle lokalpolitikerne vi intervjua var opptatte av at rådgivende folkeavstemninger kunne undergrave det representative demokratiet – enten ved å skape forakt for folkestyret dersom folkemeninga ikke ble tatt til følge eller gjennom politikernes plikt til å gjøre vedtak som er til det beste for innbyggerne, forteller Frisvoll.

Om folkeavstemninger er en god måte å involvere innbyggerne, har ikke forskerne noe enstydig svar på.

– Hvorvidt kommunesammenslåing er et spørsmål egna for folkeavstemning, er det ulike meninger om. Riktig nok finner vi ikke sterke grunner til å hevde at folkeavstemninger som medvirkningsmetode generelt har skapt uoverstigelige konflikter og splittelser i kommunene, sier Frisvoll.

Omkamp i flere kommuner

I mange kommuner har det blitt omkamper om politiske vedtak.

– Omkamper om politiske vedtak i kommunestrukturspørsmålet forekommer og kan være legitime. Ikke minst hvis det tilkommer nye og avgjørende momenter i saken, som hvilke kommuner man skal søke sammen med. Ofte har man stemt over uklare sammenslåingsalternativer og uten å vite hvor nabokommunene søker, sier Frisvoll.

Til tross for sprikende resultater og lavt oppmøte ved mange av folkeavstemningene viser rapporten at folk generelt er fornøyde med innbyggermedvirkningen i kommunereformen.

Et råd fra forskerne i etterkant av undersøkelsen er at kommunene bør stilles overfor et klarere regelverk i forbindelse med frivillig kommunesammenslåing, for å unngå politiske sverdslag.

Frisvoll og Brobakk mener det bør stilles krav til at kommunen må samle seg om ett sammenslåingsalternativ før en folkeavstemning. Og at en folkeavstemning bare bør ha tre svaralternativ: ja eller nei til et klart alternativ, eller blankt.

Referanse

Arild Gjertsen m.fl: Innbyggermedvirkning i kommunereformen – Erfaringer med bruk av folkeavstemninger og innbyggerundersøkelser, NF rapport august 2017. ISBN nr: 978-82-7321-718-9.

Denne nyhetssaken ble publisert først i nettavisen forskning.no 12.01.2018

Vil du vite mer?

Ta kontakt med oss så hjelper vi deg, enten det er å komme i direkte kontakt med ansatte eller finne annen relevant informasjon.