Norge utnytter ikke skogens potensial. En permanent og profesjonalisert pådrivertjeneste kan bli et viktig steg på veien mot mer aktivitet i skogen.

Det er konklusjonen i en rapport om skogeierretta oppsøkende virksomhet i kystfylkene, skrevet av Gro Follo. I rapporten forstås pådriving som en persons egeninitierte oppsøking av skogeiere med mål om å øke den skoglige aktiviteten i skogeiers skog.

– Rapporten viser tydelig at pådriving øker aktiviteten i skogen, eksemplifisert ved rapporter fra pådriverarbeidet i Trøndelag. Pådriving må for all del fortsette. Det virkelig fine med pådriving er at den aktiviserer skogeiere som ikke driver aktivt, og samtidig gir beslutningsstøtte for alle varianter skogeiere, sier Follo, som over tiår har forsket på norske personlige skogeiere.

Rapporten bygger på dokumenter om oppsøkende virksomhet mottatt fra skogbruksaktører i Kystskogbruket. Studien er finansiert av Kystskogmidlene, Sør-Trøndelag fylkeskommune og forskningsprosjektet Biosmart, som RURALIS leder.

Avhengig av mennesket

Hvor godt en pådrivertjeneste virker, er avhengig av pådriveren som menneske.

Gro Follo. 

– Pådriveren må ha skogbrukskompetanse, det er en grunnleggende forutsetning. Så må pådriveren være dyktig med mennesker. Pådriving er nemlig i sin essens om mennesker, om relasjonen mellom pådriver og skogeier. Skogeiere er like forskjellige som folk flest, og skogene deres kan være høyst ulike. Derfor må pådriveren spille på et bredt spekter av skogfaglig og sosial kompetanse i de mellommenneskelige møtene med skogeiere.

Rapporten gir en klar anbefaling om å profesjonalisere pådriverrollen.

– Pådriverne i de analyserte dokumentene har sannsynligvis gjort sitt beste, men jeg er overbevist om at det er mye mer å hente når det gjelder pådriverens relasjonskompetanse og sensitivitet i møtet med skogeier. Pådriverrollen kunne bli ytterligere profesjonalisert ved eksempelvis å utvikle parameterne arbeidet skal måles på, argumenterer forskeren for.

Bioøkonomien øker behovet

I rapporten løftes satsinga på bioøkonomien, altså økt fokus på verdiskaping gjennom nye og forbedrede produkter basert på bioråvarer, frem.

– Det er ikke noe i min forskning, og oversikt over skogbruket, som tilsier at behovet for oppsøkende virksomhet og beslutningsstøtte til skogeiere har blitt mindre, snarere tvert imot, sier Follo, og viser til at Regjeringens bioøkonomistrategi øker behovet enda mer.

For å gi skogen den plassen i bioøkonomien som politikere og næringsaktører gjerne tilskriver den, må det tas nye grep.

– Det holder ikke hva kommunale skogbruksaktører, skogeiersamvirke og andre næringsaktører per i dag gjør og evner å gjøre. Her er det viktig å huske at skogeiersamvirket ved årsskiftet mellom 2016 og 2017 organiserte bare 34.759 skogeiere, det er under en tredjedel av skogeierne. En aktivitetsfremmende pådrivertjeneste satt i system må til hvis norsk bioøkonomi som nytt regime skal virkeliggjøres. Om pådriving for skoglig aktivitet, bioøkonomisk agering og utviklingsoppgaver kan tillegges en og samme pådriver, er imidlertid noe som må vurderes ut fra tidsressurs og person.

Samfunnets behov

Follo mener samfunnet vil ha stor nytte av en pådrivertjeneste og mer skogbruk.

– Et stort antall personlige skogeiere kan leve fint uten aktivitet i egen skog. Pådriving for mer aktivitet mener jeg er mer viktig på systemplanet og samfunnsøkonomisk, enn for enkeltskogeieren selv. På generelt grunnlag hevder jeg at skogbruket, bioøkonomien og det grønne skiftet har større behov for aktivitet i skogen, enn øking av skogeiernes skogbruksinteresse og skogbrukskompetanse. Den interessen og kompetansen må heller komme som en ekstra gevinst.

Vil du vite mer?

Ta kontakt med oss så hjelper vi deg, enten det er å komme i direkte kontakt med ansatte eller finne annen relevant informasjon.