Konkurransen mellom ulike kapitalgrupperingar i norsk matindustri hardnar til. Endringar i eigarskap og styring av norsk matvareindustri har altfor lenge gått under radaren her heime.

Konkurransen mellom ulike kapitalgrupperingar i norsk matindustri hardnar til. Her finst både relativt tolmodig kapital som delvis er kontrollert av norske eigarar som Orkla, samvirkekapital som er kontrollert av bøndene som Tine og Nortura og internasjonale oppkjøpfond som er inne som eigarar i Synnøve Finden og Jærkylling. Medan dagligvarekjedenes makt er flittig debattert, så veks makta til oppkjøpfonda i det skjulte, noko som vil få vidtrekkande konsekvensar på sikt.

Oppkjøpfond er finansielle grupperingar som er etablert for å kjøpa opp undervurderte selskap eller selskap med ei lovande framtid med sikte på å omstrukturera, stykka dei opp og selja med forteneste. Kollegaer frå USA, Canada, Storbritannia, Tyskland og Australia viser i boka «The Financialization of Agri-Food System sitt» at dette har skjedd i stor målestokk internasjonalt, med nedlegging og utflagging av arbeidsplassar som resultat. Denne utviklinga har òg nådd Noreg.

Oppkjøpfonda er vanlegvis ikkje interessert i å eiga selskapa på lang sikt. Private equity-selskap er sjeldan interessert i mekanikken til produksjonen. Derimot viser dei spesiell interesse for sektorar med rask teknologisk utvikling og/eller stort marknadspotensiale. Oppkjøpfond gjev høve for tilførsel av sårt trengd kapital som kan fornya matindustrien. Dette inneber samstundes utfordringar, ikkje minst når det gjeld bærekraft, samfunnsansvar, rettane til arbeidarane og openhet. Norsk arbeidslivslovgjeving, handelsregulering og naturressursforvaltinga legg ein viss dempar på interessa til oppkjøpfonda her i lande. Det at det finst sterke samvirkeforetak både i produksjon (Tine/Nortura) og detaljhandel (COOP) synest òg å ha innverknad, både i konkurransen og fordi det er mindre kapital og færre private føretak å konkurrera om.

Endringar i eigarskap og styring av norsk matvareindustri har alt for lenge gått under radaren her heime. Merksemda har vore rett mot forskyvinga av makt frå produsentar til dagligvarekjeder, men nyare internasjonal forsking viser at private equity-selskap er i ferd med å utfordra kjedenes dominerande rolle. Ved globale oppkjøp av leverandørar og dagligvarekjeder, vil private equity-selskap vera i stand til å omstrukturera matvareindustrien. Ikkje berre eit vonde seier mange, etter som desse selskapa er oppteken av å rasjonalisera verdiskapningen, men er desse oppkjøpa ein fordel for bønder, industriarbeidarar og forbrukarar?

Oppkjøpkapitalen hadde lenge vist lita interesse for norsk matvareindustri, delvis på grunn av reguleringsregimet i landbruket. Eit klassisk døme er Orkla, der oppkjøparane tidlegare har mista interessa når dei oppdaga det norske tollvernet. Etter at prisreguleringa på kylling vart avskaffa i 2007, er det no berre tollsatsane som vernar norsk kyllingproduksjon. Denne avreguleringa gjorde kyllingindustrien meir interessant for oppkjøpfonda.

Døme på oppkjøp der private oppkjøpfond har vore mellombelse eigarar, er Norsk Kylling og Jærkylling (seinare Den Stolte Hane). Norsk Kylling AS vart etablert av Agnar Østhus på Støren i 1990 og hadde i seks år det finske oppkjøpfondet CapMan inne på eigarsida (2005-2011). Norsk Kylling vart etter ein serie med konfliktar med ulike styresmakter til slutt kjøpt opp av den største kunden sin Rema 1000. Jærkylling AS vart etablert på Kviamarka i 1999 og var frå 2005 eigd av Den Stolte Hane, som i 2013 vart kjøpt av det bondeeigde Lantmännen i Sverige og det britiske oppkjøpfondet CapVest. Berre eitt år seinare, i 2014, vart Den stolte Hane børsnotert og selt med betydeleg gevinst og er i dag ått av Scandi Standard, som er den største produsenten til Norden av kyllingprodukt.  Etter omstruktureringane av norsk kyllingindustri på 2000-talet står det att ein klår tapar: samvirkeeigde Nortura. Vinnarane må seiast å vera oppkjøpfondane CapMan og CapVest, som båe er ute av industrien med god profitt.

Private equity-selskap er utan tvil i ferd med å få auka interesse og innverknaden langs den norske næringskjeda frå jord til bord. Likevel er det viktig å merka seg at desse selskapa har avgrensa interesse for norsk matindustri – noko som delvis kan forklarast ved norske reguleringar på primærleddet, tollvernet på mat og den betydelege rolla som bonde- og forbrukareigde samvirke spelar langs verdikjedene.

Denne kronikken stod på trykk i Adresseavisen og på adressa.no den 15.03.2019.

Etterskrift:

Ei meir inngåande drøfting av konkurransen mellom ulike kapitalgrupperingar i norsk matindustri finst i kapittelet mitt i den nye boka “The Financialization of Agri-Food System sitt” redigert av Hilde Bjørkhaug, André Magnan og Geoffrey Lawrence.

https://www.amazon.com/Financialization-System sitt-Transformation-Earthscan-Agriculture/dp/1138068519

Vil du vite mer?

Ta kontakt med oss så hjelper vi deg, enten det er å komme i direkte kontakt med ansatte eller finne annen relevant informasjon.