Ny rapport peker på ulike virkemidler som påvirker bruken av jordbruksareal

Ifølge tall fra Nibio kan inntil 13 prosent av jordbruksarealet i Norge være ute av drift. En ny rapport fra Ruralis tar for seg hvordan offentlig politikk har betydning i denne sammenheng, og peker på behovet for virkemidler som tar mer hensyn til lokale og regionale forskjeller.

Myndigheter, organisasjoner og politikere har uttrykt bekymring for at jordbruksarealer går ut av drift. Bekymringen er særlig knyttet til to forhold: lavere selvforsyning av mat og mulig tap av naturmangfold og økosystemtjenester.

Prosjektet Agriland+ undersøker hvordan ubenyttede jordbruksarealer kan reintegreres i jordbrukssystemet, samt hvordan forhindre at ytterligere jordbruksareal går ut av drift.

I rapporten Politikk og virkemidler for jordbruksarealer ute av drift har Ruralis-forsker Magnar Forbord kartlagt og analysert hvordan offentlig politikk påvirker forekomsten av jordbruksarealer ute av drift. Magnar Forbord har nylig gått av med pensjon, og kollega Jostein Brobakk har nå overtatt ansvaret for arbeidspakken hvor rapporten inngår.

– Arealer ute av drift er svært forskjellige. Noen kan ha potensial for mat- eller fôrproduksjon, mens andre kan ha større verdi for kulturlandskap, naturmangfold og økosystemtjenester, sier Brobakk.

Jostein Brobakk Foto: Odd Roger Langørgen

Må skille mellom ulike typer areal

Tall fra Nibio tilsier at rundt 1,5 millioner dekar, eller omtrent 13 prosent, kan være ute av drift eller ikke drives på en måte som kvalifiserer til produksjonstilskudd.

Et viktig poeng i rapporten er at virkemidlene i større grad bør differensieres. Arealer ute av drift er ikke én type areal. Noen arealer kan teknisk sett brukes til beite eller dyrking av jordbruksvekster. Andre kan ha større verdi som kulturlandskap, skog, naturmangfold eller andre økosystemtjenester. Arealer ute av drift har ulike kvaliteter og ulikt potensial.

– Skal virkemidlene treffe, må vi vite mer om hvilke arealer det gjelder, hvor de ligger, hvem som eier dem og hva slags verdi de faktisk har, sier Brobakk.

Blomstereng og naturmangfold Foto: Colourbox

Fire typer virkemidler

Rapporten peker på fire typer virkemidler som påvirker arealbruken: lovgivning, økonomiske virkemidler, informasjon/kunnskap/dialog og organisering av myndighet.

Noen virkemidler bidrar først og fremst til å holde jordbruksarealer i drift, for eksempel areal- og kulturlandskapstilskudd, rådgivning og forskning. Andre virkemidler er rettet mot å bringe arealer tilbake i drift.

Det nye teigbaserte tilskuddet for utvalgte arealer i Nord-Norge, som prøves ut i 2025 og 2026, trekkes fram som et interessant virkemiddel fordi det er rettet spesielt mot arealer som ikke drives i dag.

Behov for mer kunnskap og dialog lokalt

Kommuner og regionale myndigheter spiller en viktig rolle i iverksettingen av politikken. Samtidig viser kommunale erfaringer at oppfølging av driveplikt ofte er ressurskrevende og må konkurrere med andre oppgaver.

Rapporten peker på at oppfølging av driveplikt ikke bare bør handle om enten drift eller fritak. Mer dialog med eier/bruker, systematisk kartlegging og bruk av økonomiske støtteordninger kan bidra til å finne flere løsninger for arealer ute av drift.

– Skal vi få bedre bruk av jordbruksarealene, må vi kombinere nasjonale mål med lokale vurderinger. Det er ikke nødvendigvis slik at alle arealer skal tilbake i jordbruksdrift. Rapporten peker på at det trengs mer kunnskap om hvilke arealer som bør tilbake i drift, og hvilke arealer som bør forvaltes på andre måter, sier forsker Jostein Brobakk.

– Neste skritt i arbeidspakken blir å vurdere forslag til endrede målsettinger og virkemiddelbruk som i sterkere grad tar høyde for variasjonen i typer areal ute av drift, og hva de potensielt kan benyttes til, avslutter Brobakk.