Hvem eier hoppekrepsen, den antibiotikaproduserende bakterien fra dyphavet og vinden som fyker over havoverflata?

«Hoppekrepsen skal redde verden», sto det nylig i Adresseavisen. Det én millimeter lille planktonet er stappfull av næring og en viktig bestanddel i havets naturlige næringskjeder. NTNU og Sintef forsker på hvordan hoppekrepsen, sammen med andre plankton, kan avles, dyrkes og utnyttes som fôr til fisk eller husdyr, eller direkte som næring til mennesker.

Forskere ved Universitetet i Tromsø drar til dyphavet i Arktis for å lete etter bakterier som kan produsere ny antibiotika. Under polisen utforskes en hittil ukjent verden ved hjelp av selvstyrte roboter. Og vindkraftdebatten ser ut til å kunne løye bare vindmøllene flyttes til havs.

Havet er altså i vinden, som aldri før.

Forrige uke kom statsminister, statsråder og politikere fra alle regjeringspartiene til Trondheim. Med seg i sekken hadde de atskillige millioner til satsingen på det nye Ocean Space Centre. «Norges fremtidige konkurranseevne og verdiskaping avhenger av vår evne til å være en del av den internasjonale kunnskaps- og teknologiutviklingen». Det er like sant som det er skrevet på Ocean Space Centre sine nettsider.

Men hvordan kan det enorme potensialet, som mange snakker om, omsettes i verdiskaping og økt bæreevne for velferdsstaten? Det første handler om industri og innovasjon. Det siste handler om fellesskapets sikring av rettigheter til fremtidig inntekt fra fellesskapets ressurser.

For hvem eier hoppekrepsen, den antibiotikaproduserende bakterien fra dyphavet og vinden som fyker over havoverflata?

Dagens velstand og omfattende offentlige velferdsstat er i stor grad basert på institusjonelle system og reguleringer som sikrer at verdiskapingen i Norge kommer fellesskapet til gode. I en særstilling her står fordelingsregimene som er bygd opp rundt vannkraftproduksjonen og oljeproduksjonen.

Havnæringene pekes på som «den nye oljen» – altså det som skal bære bortfallet av oljeinntekter og petroleumsnæringens etterspørsel etter arbeidskraft. Nyere næringer basert på utnyttelse av havressursene som havbruk, bioprospektering (leting, innsamling, analysering og kommersialisering av biologiske ressurser) og vindkraftproduksjon har enda ikke tilsvarende permanente fordelingsmodeller.

Troen på fornyet utnyttelse av ressursene i havet som «den nye oljen» er stor – både regionalt og nasjonalt.

Havressursloven og Naturmangfoldloven slår riktignok fast at levende ressurser i havet innenfor norsk territorium tilhører det norske samfunnet som helhet. Hvordan forvaltningen faktisk skal foregå, og hvordan kostnader og inntekter skal fordeles, det sier lovverket imidlertid lite om.

Dersom hoppekrepsen eller andre av dyphavets småkryp skal redde verden, så er vi bare halvveis når teknologene, ingeniørene og biologene har gjort sitt.

For historien om Olje-Norge kunne vært annerledes om ikke modige og visjonære embetsfolk og politiske ledere hadde brukt erfaringene Norge hadde fra forvaltningen av andre verdifulle naturressurser til å stille krav da rammeverket for oljeproduksjon i Nordsjøen ble lagd. Internasjonale selskaper som ønsket tilgang til oljen, måtte for eksempel bygge norsk oljeindustri og norsk kompetanse for å få tilgang til oljen.

For at havets ressurser skal kunne bli én bærebjelke i den fremtidige velferdsstaten, må det etableres modeller som sikrer at en andel av overskuddet som blir skapt gjennom utnyttelse av havressursene tilfaller fellesskapet. Dette må skje på måter som samtidig stimulerer utviklings- og innovasjonsvilje i og rundt havromsøkonomien.

Ruralis har nylig fått finansiert et stort forskningsprosjekt der vi sammen med kollegaer i inn- og utland skal søke lærdom fra hvordan Norge har forvaltet olje og vannkraftressursene, og undersøke hvilke muligheter som finnes for fordeling av goder fra naturressurser i havrommet.

Å lage en blåkopi fra fortida for så å lime den inn i framtida er neppe noe suksessoppskrift. Til det er ressursene for ulike og samfunnet for endret. Men at vi har mye å lære fra å se oss litt tilbake før vi staker ut kursen framover, det er det nok liten tvil om.

Troen på fornyet utnyttelse av ressursene i havet som «den nye oljen» er stor – både regionalt og nasjonalt. Skal forventningene oppfylles bør man i alle fall unngå at retten til å samle inn ressursene, og kostnadene forbundet med dette, tilhører fellesskapet, mens inntektene forbeholdes noen få.

Da vil hoppekrepsen i beste fall redde noen få utvalgte, og vinden som for tiden blåser friskt over havrommet vil de fleste av oss merke mindre og mindre til.

Denne saken stod i spalten Faglig snakka i Nationen den 04.09.2019.

Vil du vite mer?

Ta kontakt med oss så hjelper vi deg, enten det er å komme i direkte kontakt med ansatte eller finne annen relevant informasjon.