Foto: Mari B. Redalen
Foto: Mari B. Redalen

Utmark i krisetider

Det lave forbruket av antibiotika på folk og husdyr i Norge, kan bli ett av våre sterkeste kort framover. Da bør vi ikke overse utmarkas betydning. [Denne saken er skrevet av seniorforsker Katrina Rønningen, og stod på nationen.no den 15.04.2020.]

For et år vi har bak oss knyttet til norsk matproduksjon og bruken av utmarka: Eat-diett og demonisering av rødt kjøtt. Kulturlandskap- og sjølforsyningsargumentene var gått ut på dato. Metan fra drøvtyggere – kortlivet klimagass som går inn i kretsløpet, eller styggen sjøl? Klimautslipp fra norskprodusert mat må ned, regnestykket på importen er det ikke så nøye med. Dessuten er avocado blitt så integrert i norsk matkultur at den er en selvsagt ingrediens i bestselgeren «Fattig student»-matboka.

Kunstig protein er ikke bare scenarier lenger; kolleger ved Ruralis viser at kunstig kjøtt og melk kan snart produseres konkurransedyktig, erstatte bulkproduksjon og eliminere lidelsene i dyrefabrikkene og veganernes anfektelser. Men, framhever prosjektleder Rob Burton, Norge har fortrinn knyttet til lavintensiv drift, bruken av beiteressurser, lavt medisin- og kraftfôrbruk, høy dyrevelferd og fantastisk smak som noen kundegrupper vil ha. De nye Michelin-stjernedryssene burde kunne bekrefte dette, men vår oppmerksomhet har vært like mye rettet mot overskuddslagre av sau på frysen og tapspriser på sau og lam. Nedsnødde reinbeiter i nord av historiske dimensjoner, gjør at det nå kjøres og flys ut store mengder fôr til reinen, for å unngå sultedød i stor skala.

Så kom korona-epidemien med både tragiske, dramatiske, og uventede utslag: Regjeringa vil nå kompensere lave lønninger i landbruket for å sikre tilgang på norsk arbeidskraft til våronn, lamming og grøntproduksjon. Beredskap og selvforsyningsgrad har blitt tema langt utenfor Nationens leserkrets, samtidig som grenselos-stiene fra krigens dager tråkkes opp på nytt for å berge nordmenns grensehandel.

Forbudet mot å bruke hytta, det viktigste bindeleddet mellom by og land, med milliardinvesteringer i lafta byggverk, rammet både økonomisk og i den norske hyttesjela: Hytta er stedet der folk liker å tenke at de kan kløyve ved og overleve på egen hånd. I stedet hindrer mangelen på offentlig infrastruktur lokalt (selvsagt ikke bare på grunn av nedbygging av lokalsykehus, lensmannskontor etc) at folk kunne få passe på seg sjøl der ute i naturen og hyttefeltene.

Imens stålsetter gjenværende sauebrukere seg for en ny beitesesong. I forskningsprosjektet «Beiteressurs, rovdyr og lokalsamfunn» har vi sett på dilemmaene som det todelte målet om bærekraftig vekst i landbruket og økte rovdyrtall representerer.

En fersk miljø- og klimaminister fastslår tilfreds at rovdyrpolitikken er en suksess; tap til rovdyr har gått ned. Vi kan bekrefte reduserte tap i forvaltningssonen for ulv. Tidlig nedsanking, inngjerding og innmarksbeite virker, men nedgangen skyldes hovedsakelig at ulvesonen er tømt for beitedyr. En stor andel av tap av beitedyr til rovvilt skjer nå innenfor beiteprioriterte områder.

Innmarksbeite fungerer dårlig for de fleste på grunn av redusert tilvekst, sykdomsproblematikk med innvollsorm, og sterk økning i behovet for medisinering. Det tidligere fortrinnet til norsk lam og sau med lite medisin– og antibiotikabruk kan dermed forsvinne. Med bruk av innmarksareal til beite må mer fôr kjøpes inn. Utenfor rovviltsonen er det lite midler til omstilling. De mindre brukene er mest sårbare her med færre alternative produksjoner. Innmarksbeite blir dermed et ledd i nedleggingsprosessen.

Mens mange slutter, både på grunn av økonomi og fordi de ikke orker å se lidelsene til rovdyrtatte dyr, velger enkelte å holde ut. Delvis fordi de har investert ut fra politiske signaler og rovviltforliket, og delvis fordi de ønsker å få prøvd hva som ligger i beiteretten. Vi fant betydelige psykososiale plager, dokumentert både gjennom intervju og statistisk analyse. Skadde dyr med store lidelser, sabotasje, trusler og usikkerhet er hardt å leve med. Det som er tyngst er likevel manglende anerkjennelse av at de bærer mye av omkostningene ved samfunnets vernevedtak og fravær av forutsigbarhet.

Vi trenger større forutsigbarhet og forståelse av hvordan vern og bruk av ressursene i utmarka kan skje på en måte som oppleves som rettferdig og respektfull. Beslutningene vi gjør som fører til nedlegging av saueholdet, vil ha effekter på den samiske reindrifta i mange områder, ved at tapene øker desto mer der. Norge har viktige internasjonale forpliktelser når det gjelder å ivareta biologisk mangfold både i form av kulturlandskap og rovdyr, og vi har forpliktelser til å ivareta samisk reindrift. Dette skjebnefellesskapet, og de prinsipielle sidene knyttet til beiterettigheter i utmarka, må vi greie å håndtere på en måte som ikke skaper ny urett.

Og vi bør ikke gi slipp på ideen om at utmarka fortsatt er et sted for opplevd og reell mulighet for å ta vare på oss selv. En av årsakene til høy dødelighet av covid-19 i blant annet Italia, er knyttet til den meget liberale bruken av antibiotika. Det lave forbruket av antibiotika både på folk og innen landbruket i Norge, kan bli ett av våre sterkeste kort framover, og da bør vi ikke overse utmarkas betydning.

Link til Nationen