Refleksjoner om ressurser i naturbasert turisme
Hva er ressurs? Hva kan ressurs være og på hvilke måte er ressursen eventuelt en ressurs? Basert på egne opplevelser på feltarbeid på Varangerhalvøya, i Hardanger og i Trysil, søker pensjonert Ruralis-forsker Gro Follo svaret på det i et nytt notat. Feltarbeidet var knyttet til et prosjekt om naturbasert turisme. I notatet kobles hennes opplevelser med fem svært forskjellige teoretiserte innganger.
Å lytte til hva egen kropp forteller
Som antropolog benytter Follo blant annet sine opplevelser, reaksjoner og forståelser som forskningsdata. Så også i det større forskningsprosjektet «Biotour. From place-based natural resources to value-added experiences: Tourism in the new bio-economy» finansiert av Norges forskningsråd. Hennes oppgave i prosjektet var å se på infrastruktur, installasjoner og forestillinger/tankebilder (engelsk «images») og hvordan slike ikke-natur-lige fenomen påvirker naturbasert turisme. I studieområdene satte hun seg i en stemning og med en holdning tilsvarende de hun trodde og mente en turist ville kunne ha. I sin versjon som turist opplevde hun at noe var «ikke noe» og annet var «mer». Som forsker forsto hun ikke hva forskjellene mellom «ikke noe» og «mer» var. Hun var imidlertid sikker på at dette «ikke noe» og «mer» dreide seg om fenomenet ressurser.
Å leke seg med teori
Empirisk utbroderer notatet om Follos opplevelser knyttet til et fugletitterskjul i Vadsø, en bauta i Ulvik og en sykkelsti-klopp i Gullia i Trysil. Disse tre fysiske strukturene skapte noe mer enn det mer som ble gitt av det som i seg selv var tilføyd (dvs. skjulet, bautaen og kloppen). «Mer-mer» omtaler Follo dette som i notatet. Mens den første inngangen Follo presenterer kan hende vil forstå skjulet, bautaen og kloppen som den respektive ressursen, er de fire øvrige inngangene langt mer åpne og med dem har skapingen av mer-mer nærmest ingen ende. Den første inngangen er den som substantiverer, betegner, lager representasjoner og kategoriserer/klassifiserer. De fire øvrige inngangene er: (a) aktør-nettverk-teori (ANT) og dens nettverk-ing, (b) sam-tilblivingen til Bawaka, en inngang som kommer fra studier av urinnvånere, (c) fysikeren Karen Barads «intra-aktivitet» baserer seg på en kombinasjon av kvantefysikk og diskurs-teori, (d) mens den siste inngangen er antropologen Tim Ingolds nyere betraktninger om det å være en veifarende beboer i en verden med vær.
Ressurser «in the making»
Med ANT-, Bawaka-, Barad- og Ingold-inngangene er alt «in the making». Den engelske formuleringen sier ikke noe om hvem eller hva som gjør dette eller hint, men verbtiden peker på at det er en gjøring og at den skjer i presens, det vil si kontinuerlig her og nå. I og med at disse fire inngangene åpner istedenfor for å lukke slik substantiverings-inngangen gjør, er det alltid mer: Det er mer som er, det er mer som blir, det er mer å fortelle og mer å oppleve – alltid. Det gir videre at det ikke er noe enkelt svar på hva ressursen(e) var der ved havet i Vadsø, på gresset i Ulvik og i skogen i Trysil eller på hvilke måter ressursen(e) var bortsett fra at de alltid var i skaping.