Faglig snakka: Bonden som fôrprodusent til lakseoppdrett

Samtidig er interessen for å vite hva slags fôr som benyttes i norsk kjøtt- og lakseproduksjon stor. Nye fôringredienser ble i undersøkelsen begrenset til insektsmel fordi tidligere studier viser at andre kjente nye ingredienser er relativt ukontroversielle, slik som mikroalger. Det er relativ høy aksept for bruk av insektbasert dyre- og laksefôr blant norske forbrukere: 46 prosent er helt/delvis enig i at dette er positivt.

Samtidig er en femtedel helt eller delvis uenige i dette. Årsakene til manglende positivitet vil vi gjerne vite mer om. 56 prosent av de som svarte er helt eller delvis enig i at det er viktig for dem at husdyr og laks fôres med norske fôrråvarer. Betalingsviljen for å bruke norske fôringredienser er varierende, men med en overvekt av villighet til å betale mer (36 prosent) heller enn motvillig (28 prosent). Imidlertid er holdninger som kommer fram i en spørreundersøkelse noe annet enn hva vi som forbrukere gjør.

Kanskje er vi ikke like villige til å betale ekstra når vi først får sjansen til å velge.

I en annen undersøkelse har Brit Logstein, også fra Ruralis, studert produsentenes holdninger til nye fôringredienser – produsenter fra jordbruket og fra lakseoppdrett. Logsteins antakelse er at mangel på interesse eller uttrykk for skepsis til nye fôringredienser blant husdyrbønder kan skyldes mangel på kunnskap.

Det er et potensial for mer omfattende produksjonskjeder mellom jordbruk og sjømatnæring. Bønder som ikke driver med husdyr, men eier relativt stort jordbruksareal, er mest positive til at jorda kan benyttes til å produsere fôr til oppdrettsnæringa. Videre er husdyrbønder som ser for seg ei avvikling eller produksjonsnedgang i de nærmeste årene, mest positive til samarbeid med oppdrett, mens det motsatte gjelder for de som driver med grønnsaker eller korn, og ikke husdyr.

Et flertall av oppdretterne er positive til å selge restråstoff fra sin oppdrettsproduksjon som innsatsfaktorer til norsk jordbruk.

Fôrsituasjonen er mest akutt for laksenæringa, både i form av å finne større volum av nye ingredienser, og i å øke norskandelen. Samtidig har jordbruket kanskje en mulighet ved å bli leverandør av fôr til laksen. Verken bønder, oppdrettere eller forbrukere avviser dette, men kunnskapen om disse mulighetene er begrensa, og samtidig må konsekvensene også belyses. Nytt fôr må være innenfor naturens tålegrenser og det må ikke skape nye miljø- eller klimaproblemer. Noe annet vil neppe bli akseptert.

I utviklinga av det nye fôret er det viktig å inkludere både forbrukere og produsenter i kunnskapsutviklinga. Undersøkelsene viser at det er stor nok skepsis til å skape problemer med å nå ut i markedet med nytt fôr hvis en ikke både deler kunnskap fortløpende og lytter til ytringer fra begge gruppene.