Jordbruksforhandlinger under press

Konfliktnivået i jordbrukspolitikken er økende. Det gjelder ikke bare mellom jordbruket og andre sektorer, men også innad i jordbruket.

Inntektsopptrapping, økt selvforsyning, og hvordan jordbruket samtidig skal nå sine klimamål, fremstår som viktige forklaringer. Her finnes store ambisjoner, men ingen enkle løsninger. Styringssystemet settes under press. Hva gjør det med forhandlingsinstituttet? Har vi et bærekraftig og styringsdyktig politisk beslutningssystem som tåler dette?

Grytten-utvalget har bekreftet det de fleste vet: Jordbruk gir ikke markedsmessig avkastning av både arbeid og kapital. Slik har det vært lenge uten at det har svekket forhandlingssystemet. Jeg tror nøkkelen for å oppnå inntektsopptrapping ligger hos bonden. Det hjelper ikke å kreve markedsmessig avkastning med ord, hvis det ikke følges opp med handling.

Det er min påstand at samfunnet finansierer den avkastningen på arbeid og kapital gjennomsnittsbonden krever til seg selv. Jeg er klar over at det kan oppfattes som kynisk, men så lenge gjennomsnittsbonden produserer mat og leverer fellesgoder for mindre enn markedsmessig avkastning, vil samfunnet ikke finansiere markedsmessig avkastning heller.

Hvorfor skal samfunnet bidra med mer enn det bonden krever til seg selv? Det er opplagt at virkeligheten er mer komplisert enn her beskrevet. Poenget er likevel at det ikke holder å kreve åtte prosent avkastning på egenkapital i en søndagstale og dagen etter legge inn egen lønnsinntekt i investeringsplanen for å gjøre den lønnsom nok slik at banken innvilger lånet. Vedvarende sprik mellom det bonden krever og det bonden gjør, vil opprettholde konfliktnivået i jordbrukspolitikken og legge press på forhandlingsinstituttet.

Bondelaget og Småbrukarlaget har begge lagt fram planer hvordan regjeringens mål om 50 prosent selvforsyning kan nås. Ifølge småbrukarlaget trenges 266.000 nye daa matvekster og 1 mrd. flere fôrenheter. Vi snakker om minst 3,5-4 mill. nye daa jordbruksareal som må tas fra eksisterende skog og myr. Bondelaget krever 600.000 nye daa matvekster og lar være å tallfeste behovet for mer areal å dyrke fôr på.

Begge planer legger dagens kosthold til grunn. Fraværende er i begge en diskusjon av hva en gjennomføring betyr for samfunnet i kroner og øre og hvordan det vil påvirke klimagassutslippene i jordbruket. Mitt eget grove anslag viser at arealtilskudd vil måtte øke med minst 1 mrd. kr og at utslippene øker med minst 0,4 mill. t CO2-ekv. årlig. Planene viser derimot tydelig at en selvforsyningsgrad på 50 prosent er, mildt sagt, svært krevende å nå uten kostholdsendringer.

Hva er hensikten med å legge fram planer som ikke viser hele bildet? Det er mulig økt selvforsyning kan bli et konfliktdempende fellesprosjekt som samler hele sektoren, selv om utspill den siste tiden ikke helt tyder på det. Gjennomføring av økt selvforsyningsgrad kan også øke konfliktnivået mellom jordbruket og andre sektorer: Hvor skal de nødvendige friske bevilgningene tas fra? Hvilken skogeier skal hogge sine trær for å gi plass til nytt jordbruksareal? Og hvilken sektor skal redusere sine utslipp ytterligere når de fra jordbruket går opp?

Det som er unntak i dag, kan bli regelen i morgen.

Når det er sagt, skal det heller ikke stikkes under en stol at det ikke bare er bøndenes ansvar for at konfliktnivået har økt. Regjeringen har ambisiøse mål for jordbrukspolitikken, men de er vanskelige å oppfylle. Staten følger Grytten-utvalget og foreslår nå ukontroversielle endringer i Totalkalkylen, men lar de mer konfliktfylte elementene, slik som avkastningskravet på egenkapital, ligge.

Litt mer edruelige mål hadde kanskje gjort det enklere å finne sammen med jordbruket. Næringen gjør ikke annet enn å prøve å dra mest mulig nytte av det regjeringen har lovet i Hurdalsplattformen.

Dagens forhandlingsinstitutt bygger på aksept av et omforent tallgrunnlag. Uenighet om tallgrunnlaget gjør forhandlingene mer krevende, men ikke umulig. Det er heller ikke nødvendig at forhandlerne selv er med på å utarbeide tallgrunnlaget. Derimot gir uenighet og et vedvarende høyt konfliktnivå i jordbruket partiene på Stortinget legitimitet og større rom til å fremme egen politikk.

Det som er unntak i dag, kan bli regelen i morgen. Partiene trenger ikke lenger forplikte seg til inngåtte jordbruksavtaler. Eksempler har vi sett allerede. Oppfatter Stortinget forhandlingsinstituttet ikke lenger som styringsdyktig, kan det byttes ut mot noe annet. For bonden vil det trolig bety økt risiko om de politiske rammebetingelsene. Det kan bli som været: lavere (eller høyere?) bevilgninger i gjennomsnitt med større ekstremer i begge retninger enkelte år.

En måte å unngå det på vil være at Stortinget utarbeider en langsiktig plan for norsk jordbruk og jordbrukspolitikken slik også Klimautvalget 2050 foreslår.