Klart de vil bygge på matjord

Det er for få belønnede formål på den andre siden av kjøttvekta til at kommunepolitikerne kan forventes å velge matjorda.

Etter å ha forsket på jordvernprosesser de siste fem årene, kan jeg unnskylde lokalpolitikerne. Vi kan ikke forvente at lokalpolitikere skal velge jordvern når de har så mange andre kortsiktige og økonomisk belønnede interesser på bordet sitt. Norge har blant de sterkeste beskyttelsene av jord i verden gjennom jordloven. Likevel mister vi mye av den beste matjorda til byvekst.

Eksisterende jordvernlitteratur har mye fokus på institusjoner og planlegging, men lite fokus på arenaene, prosessene, aktørene og relasjonene der avgjørelsene faktisk tas. Jeg har derfor studert jorda i den politiske kulturen. Politisk praksis handler mye om å vinne kampen om definisjonsmakten, både over hvilke problemer som skal defineres som viktigst, og hvordan disse skal løses. Disse prosessene av meningsskaping er ofte ubeskrevet. Ideer, verdier og distinksjoner er sentralt i meningsskapingen som foregår når lokalpolitikerne skal beslutte om komplekse spørsmål på vegne av storsamfunnet.

Konkurransen mellom kommunene om nye innbyggere er stor. Ofte er det mektige interesser som leverer kunnskapsgrunnlaget for beslutninger. Mektige utbyggere evner å overbevise lokalpolitikere om at boligbygging på matjorda er avgjørende for å skaffe klingende mynt i kommunekassa i form av skatteinntekter fra nye innbyggere som ellers ville ha bosatt seg i nabokommunen. Utbyggere og lokalpolitikere danner slik stedsbaserte vekstkoalisjoner som konkurrerer om lokalitet med andre kommuner.

Å plassere innbyggere på matjord i din kommune framfor byggefelt i nabokommunen, kan rettferdiggjøres med lavere transportbehov mellom de nye husene og arbeidsplassene i bykjernen. Ingen peker på alternativet som vil være det klart mest klimavennlige alternativet, nemlig reell fortetting. Den norske allergien mot å bygge høyere enn kirkespiret aktiveres lett.

Å spare matjord gir lite umiddelbar gevinst for kommunen. Det er så mange gode formål og argumenter som taler for å tillate boligbygging, og så få for å ikke gjøre det. Når du i tillegg kjenner folkene som jobber for utbygging, og tror på dem ekstra på grunn av det. Hva gjør du? Så mange hensyn oppfylles ved å ofre denne ressursen, og matsystemet oppleves både som komplekst, og ikke verken som presserende eller lokalpolitikernes ansvar.

Et viktig funn er at styring gjennom planer oppfattes som kontrollert, rasjonelt og demokratisk, men i realiteten innebærer planprosessen både maktutøvelse og stor grad av prioritering og skjønn. Det kan være i de mektiges interesse at oppfatningen av plansystemet som rasjonelt opprettholdes, fordi da kan de fortsette med den skjulte utøvelsen av makt.

Så hva kan være løsningen for jorda? I stedet for å søke å styrke jordvern gjennom strengere lovgivning, kan man innføre økonomiske incentiver som gir det å bevare matjord uttelling på kommunebudsjettene. Dette er en god måte å styre atferd for å nå visse mål. Erfaring viser kanskje at praksis tilpasser seg slike systemer for bra. Faren da er at å oppfylle insentiver overskygger mål som ikke gir uttelling, noe som ofte får utilsiktede konsekvenser. Tendens at noe blir ofret oftere enn andre ting. Ressurser som er fellesskapets goder og framtidas goder.

Et annet alternativ er å løfte beslutningsmyndigheten opp et hakk på det politiske nivået, fra kommune til regionnivået. Dette har vært en suksess med Greenbelt, det grønne beltet, rundt det tett befolkede Torontoområdet i Canada. Også i Canada, som mange andre steder i verden, ligger den beste jorda i nærheten av raskt voksende metropolområder. Provinsen Ontario vedtok derfor Greenbelt Act i 2005 for å verne jordressursen mot byens vekst. Vernet forankres i brede interesser både økonomisk, økologisk og sosialt hos lokalbefolkningen. Greenbelt i Toronto har vist at matjord er utsatt for nedbygging så lenge den anses som privat, men den beskyttes hvis den oppfattes kollektiv.

Kanskje eksisterer landbrukspolitikk i for stor grad i en engere krets som snakker et lukket språk. Målet må være å finne en matpolitikk som folk har eierskap til. Jorda trenger mange beskyttere for å stå i mot pengene. Da kan vi starte med å en matpolitikk som flere forstår, ikke bare Grue og vår herre.

Denne saken stod på trykk i Nationen og på nationen.no den 05.09.2018.