Odelsjentene: Alene med alt da pappa døde

Marita var 23 år og skulle drive gården sammen med faren i ti år, for hun hadde så mye å lære. Da han brått døde, sto hun alene igjen med ansvaret for den store gården.

I en serie på VG+ kan du møte fem norske odelsjenter som har overtatt gården de er oppvokst på. Landbruket ble formelt likestilt i 1974. Over 50 år senere er kun 16 prosent av landets bønder kvinner. En av disse 6068 kvinnene er Marita Høiland (25), som vi traff vi på Båden Gård på Nærbø i Hå kommune på Jæren i Rogaland.

Med odelsrett har førstefødte sønn eller datter på norske gårdsbruk rett til å overta et gårdsbruk (med en viss størrelse og lengde på eierskap) etter sine foreldre. I 1974 ble sønners fortrinnsrett opphevet med tilbakevirkende kraft til barn født i 1965 og senere.

Med lik rett til å overta brukene kunne man forvente en statistisk fordeling som nærmer seg 50-50. Det har vi ikke ennå, men andelen kvinnelige bønder vokser stadig og nærmet seg 16 prosent ved siste telling i 2016. Det var da 6068 kvinnelige bønder.

Kilde: Ruralis

Myten om traktorgenet

Foreldregenerasjonen verdsetter feminin og maskulin kompetanse ulikt når de ser for seg hvem som egner seg som bonde.

Da sosiolog Reidun Heggem skrev doktorgraden «Den nye bonden – mellom endring og kontinuitet», intervjuet hun foreldre på norske gårder om hvordan de så på overtagelsen, for å forstå hva som lå bak skjevheten i statistikken.

– Jeg ville at foreldrene skulle uttale seg om hvem de mente var den beste kandidaten til å ta over gården, forteller hun.

Det var ett klassisk svar:

«Vi har én sønn og én datter. Det er det samme for oss hvem som tar over, men sønnen vår er veldig interessert i traktor, selv om vi har prøvd ikke å forskjellsbehandle».

Heggem forsto raskt at det rådet en utbredt oppfatning om at gutter liker traktor og jentene er interessert i dyr.

– Som om gutta har et medfødt «traktorgen», som de kalte det selv. Dette er selvsagt et sosialt konstruert begrep. Utfordringen er den ulike verdsettingen av det som oppfattes som feminin og maskulin kompetanse, knyttet opp mot hva de mener skaper en god bonde.

Forklaringen ligger kanskje hos foreldrene, tror Heggem.
– Det handler om inngrodde tradisjoner. Men jeg er opptatt av at man ikke må angripe de som tok disse valgene, for de var en del av sin tid og sine omgivelser. Tradisjoner knyttet opp mot landbruk handler om mer enn utøvelsen av et yrke. Det handler om bondens identitet.

Yrket er i endring. For eksempel er turisme og nisjemat på vei inn.
– Da etterspørres kompetanse som språk, markedsføring og grønn omsorg. Det gjør gårdsdrift mer interessant for jentene, sier Heggem, som inntil nylig jobbet som seniorforsker ved Ruralis (tidligere Norsk senter for bygdeforskning).