Norge har unike reguleringer for kjøp og salg av landbrukseiendommer, som er avgjørende for eiendomsstrukturen.

Det kommer frem i en fersk skotsk rapport, som sammenligner ulike lands reguleringer av landbrukseiendommer. der Magnar Forbord har bidratt til rapporten.

– Odels- og konsesjonsloven er to av pilarene i norsk landbrukspolitikk, som skiller oss fra en del andre land, sier Magnar Forbord.

Norsk landbrukspolitikk er lagt opp for å holde jordbruksarealene i drift, sikre arealene i familiene, beholde en rural befolkning og unngå fragmentering av arealer. Slike mål finnes i de fleste landene i undersøkelsen.

– Det som skiller oss fra andre er hvordan politikken er lagt opp for å nå målene. Norsk landbrukspolitikk har imidlertid fått en mer liberalistisk tilnærming de siste årene, som gjør debatten rundt reguleringene av landbrukseiendommer veldig relevant, sier Forbord.

Rapporten har i alt studert til sammen 22 land i Europa, Nord-Amerika, Australia og Oseania, som alle har ulike reguleringer for eierskap av landbrukseiendommer.

Små eiendommer

Salg av norske landbrukseiendommer over 35 dekar krever godkjennelse av myndighetene, dersom salget går utenom familien. Landbrukseiendommer som er mindre enn dette kan omsettes fritt.

– At myndighetene regulerer kjøp og salg av landbrukseiendommer er ikke uvanlig, sier forskeren.

18 av de 22 landene i undersøkelsen regulerte hvem som fikk kjøpe landbrukseiendommer. Mange land gjør dette for å forhindre utenlandsk eierskap, bevare kulturarv og tilrettelegge for sosioøkonomisk utvikling regionalt.

Streng svensk distriktspolitikk

Sveriges mange likhetstrekk med Norge gjør at landene ofte sammenlignes. Et klart skille er at naboene våre i øst har egne reguleringer for jordbrukseiendommer i grisgrendte strøk.

– Lovgivningen i Norge om boplikt og driveplikt er ikke differensiert etter område, men knytta til landbruket . Selv om norsk lov ikke direkte skiller mellom ulike områder, så ble det gjort en endring i 2003, der kommunene fikk ansvar for beslutninger i jord- og konsesjonssaker, forklarer Forbord.

Endringen ble gjort for å kunne gjøre lokale tilpasninger.

– Boplikten vektlegges ofte mindre i mer sentrale områder, der pris gjerne er en større utfordring enn bosetting, sier Forbord.

Odelsloven og familiebruk

I likhet med Sveits og Belgia, har Norge lover som favoriserer nær familie ved gårdssalg. Noe tilsvarende odelsloven, som gir nær familie førsterett til å kjøpe gården, er det vanskelig å finne andre steder.

– Den formelle odelsloven er fjerna i de fleste land, men gårdene omsettes ofte innen familien likevel, i alle fall i Europa. Det er litt annerledes i Nord-Amerika, Australia og New Zealand, der man ikke har like lange tradisjoner og sterke familiebånd til landbrukseiendommene. Likevel er det mye familiebruk der og, forteller Forbord.

Viktigheten av odel virker derimot å svekkes i Norge, mener Forbord.

– Tendensen er svakere forventinger om at neste generasjon skal overta gården. Samtidig har odelskretsen blitt gradvis innskrenket over årene, samtidig som nedre arealgrense for odel har blitt hevet flere ganger siden 2003.

Fragmentering i jordbruket

Å beholde gårdene i familiene bremser oppstykking av landbrukseiendommer, peker man på i rapporten.

– Odelsloven er egentlig ikke en jordbrukslov, men en slags arvelov, som angår landbrukseiendommer. Loven, slik den var utforma i Norge, la vekt på at gården skulle overdras udelt til eldste barn. Odelsloven har derfor medvirka til å begrense arealoppstykkinga.

Konsesjonsloven skal også bidra til å begrense oppstykking.

– Flere andre land har lignende politikk som Norge, for å unngå for små enheter. I konsesjonsloven heter det at man skal legge til rette for driftsmessig gode forhold, som betyr at man skal forhindre oppstykking. I praksis er imidlertid kommunene tilbakeholdne med å nekte konsesjon til en bonde som har kjøpt tilleggsjord langt unna sin egen gård, forteller Forbord.

Bo- og driveplikt i norsk distriktspolitikk

For mange land er bo- og driveplikt viktig for å bevare distriktsbosetting. I Norge har kjøpere av gårdsbruk med mer enn 35 dekar dyrka mark fem års boplikt. 90 prosent av alle som kjøper jordbruksland blir boende på gården i 30 år eller mer.

– Det tyder på at boplikten har effekt, sier Forbord.

Samtidig har antall gårder uten beboere økt jevnt siden 2001, til tross for at friere kjøp og salg av små landbrukseiendommer skulle gjøre det lettere å kjøpe jordbrukseiendom.

– Prisøkningene som skulle følge av å lette på prisreguleringen skulle oppmuntre flere til å selge ubebodde gårder, men forskninga viser at de følelsesmessige båndene til gården ofte trumfer pengeverdien til gårdene, forklarer Forbord. Det er dessuten store forskjeller i attraktivitet mellom sentralt og mindre sentralt beliggende eiendommer.

Familiebruk

Enkelte land har en maksgrense på hvor mye areal enkeltpersoner eller foretak kan eie, for å unngå at lokale bønder presses ut.

– En slik bestemmelse har vi ikke i Norge, men problemstillinga kan bli mer aktuell i Norge fremover. Konsesjonsloven åpner for at selskaper med begrenset ansvar kan kjøpe en landbrukseiendom. Men det er en forutsetning om at ervervet skal ta hensyn til de som har yrket sitt i landbruket. Samtidig kreves det at kjøperens formål med kjøpet skal ivareta hensynet til bosettingen i området og at vedkommende er skikket til å drive eiendommen. Dette kan begrense oppsamling av eiendom på få hender.

Du kan lese hele rapporten her. 

Vil du vite mer?

Ta kontakt med oss så hjelper vi deg, enten det er å komme i direkte kontakt med ansatte eller finne annen relevant informasjon.