Feil å vente på ny teknologi

Norden er med og driver utviklingen av biodiesel. Det nye fornybare drivstoffet er ikke uten bærekraftutfordringer. Men en viktig faktor er at den kan bruke furuolje, fra treforedlingsindustriene, som ingrediens. Dermed blir det nå mulig å fylle lokal nordisk barskog på tanken uten å ødelegge traktoren. Dermed er det åpnet for nye lokale råstoff, og det er håp om at det kan komme flere. Sammen med Sverige og Finland, ligger Norge langt framme på utvikling av nye bioråstoffer. Produksjonen ved Norske Skogs gamle hovedkontor på Fiborgtangen, som produserer biogass av flis med ensilert fiskeavfall som katalysator, er et kjent eksempel. Felles for mange av de nye teknologiene er at de ligger fram i tid og at de krever investeringer både på produksjonssiden og på brukersiden. Her har det fornybare biodrivstoffet som avløser konvensjonell fossil diesel og blandingsprodukter et stort fortrinn, distribusjonsapparatet er klart og traktorene står allerede på gårdene.

I Norge er vi opptatt av etiske forhold og matproduksjonens bærekraft. Dagens bønder er skeptiske til å bruke matjord til å produsere råvarer til drivstoff. Her er det mulig vi må jobbe med holdninger. Verdens mat- og landbruksorganisasjon (FAO) er klar på at landbruket må gjøre begge deler, men at mat må komme først. For dagens bønder kan det være et nyttig tankeeksperiment å tenke seg tilbake til da bestefar drev gården med hest. Da var landbruket klimanøytralt og cirka 15 prosent av gårdens produksjon, i form av havre og høy, gikk til å holde hestekreftene gående. Det er mulig vi må tilbake til den balansen.

Da bestefar drev gården, gikk cirka 15 prosent av gårdens produksjon, i form av havre og høy, til å holde hesten gående.

Regnskogen er elefanten i rommet når det kommer til fornybart drivstoff. Selv om furuolje inngår i råstoffmiksen til den beste «biodieselen» vi har nå, veier de tradisjonelle hovedingrediensene, som soyaolje, rapsolje og palmeolje, fortsatt tungt. Regnskogen står kun for cirka 7 prosent av verdens landoverflate men har rundt 50 prosent av artsrikdommen. Samtidig er regnskogen avgjørende for atmosfærens balanse mellom oksygen og karbon.

Det er mange slags produksjoner som truer regnskogen. Soya, og særlig palmeolje, er blitt utpekt som syndebukker. Det er lett å få folk med på at begge deler må forbys eller begrenses. Her er det viktig å sørge for å være kunnskapsbasert. Det er foreløpig ingenting som tyder på at det er noe galt med palmeolje eller soya i seg selv. Begge deler kan dyrkes på forsvarlig måte, selv om mye av dagens produksjon ikke dyrkes forsvarlig og opplagt går på bekostning av regnskog.

Det er viktig å slå fast at problemet er avskoging av tropisk regnskog. Det gjelder å forstå sammenhengene mellom avskogingen og produksjon av råvarer, som soya og palmeolje. Vi må også vurdere hva sertifiseringsordninger og regnskogsvern er verdt. Når det gjelder soya, er det opplagt en viktig råvare som verden trenger til bærekraftig mat og drivstoff. Planten har dessuten gode egenskaper i vekstskifte med andre produksjoner, og soya kan slik gi flere positive ringvirkninger. Soya vokser godt utenfor det tropiske beltet, den stammer fra Kina. USA var den største produsenten og eksportøren i av soya etterkrigstiden, inntil Brasil kom opp for noen få år siden. Nå er imidlertid Ukraina i ferd med å få fart på produksjonen, og landet har stort vekstpotensial. Det er bærekraftutfordringer både i USA og i Ukraina, men det er ingen regnskogsproblematikk der.

Vi trenger å forstå bærekraftutfordringene og deres innbyrdes forhold bedre. Inntil vi har fått fram den nødvendige kunnskapen om dette, er dagens beste biodiesel en nødvendig og viktig start for å få ned klimautslippene. Å sette seg ned og vente på ny og bedre teknologi blir feil.

Denne kronikken stod på trykk i Nationen og på nationen.no den 25.05.2018.