Faste ansettelser kan spare milliarder
Høyt sykefravær i omsorgssektoren er et problem for likestilling og verdiskaping. Skal Norge kunne takle eldrebølgen, må vi forstå hvorfor.
Den varslede eldrebølgen gjør at omsorgssektoren vil bli en stadig viktigere del av norsk arbeidsliv. Det gjør det svært viktig for oss å forstå dagens høye sykefravær.
Personer i omsorgsyrker, som hjelpepleiere og sykepleiere, har i snitt ti prosent sykefravær – langt høyere enn normalen i norsk arbeidsliv. At ni av ti ansatte i omsorgssektoren er kvinner, gjør det til et likestillingsproblem.
Underbemanning og omfattende bruk av deltidsansatte er to av de største bidragsyterne til det høye sykefraværet i omsorgssektoren, viser Ruralis’ nye studie. Ifølge den kan vi spare rundt ti milliarder kroner i året på å fjerne sykefraværet i omsorgssektoren som har sin rot i underbemanning og høye andel deltidsansatte.
Skal politikerne løse problemene med høyt sykefravær, så er flere faste ansettelser et smart sted å starte.
Omsorgsyrker sliter med høy underbemanning, ikke minst på grunn av høyt sykefravær. Samtidig gjør underbemanningen at sykefraværet blir enda høyere, ved at belastningen for dem som er på jobb blir større. For å oppveie for sykefraværet bøter samfunnet på med flere deltidsansatte. Dette blir en ond sirkel, som sluttes av at yrker med høyere andel deltidsansatte har høyere sykefravær.
Tidligere forskning viser at deltidsansatte ikke får den samme tilknytningen til jobben, og at usikkerheten fra deltidsansettelsen tærer på psykisk.
Det er flere grunner til at sykefraværet er høyere blant kvinner i omsorgsyrker, som studien har fokusert på. De vanligste årsakene til sykefravær er muskel- og skjelettplager, og psykiske vansker. Tidligere forskning viser at omsorgsyrker er mer krevende både fysisk og psykisk enn typisk mannsdominerte yrker.
Når myndighetene vurderer hvor mange faste ansatte vi skal ha i omsorgssektoren, må de ta hensyn til denne fysiske og mentale belastningen, samt det at arbeidsmiljøet oppmuntrer til høyere sykefravær grunnet underbemanning og svak tilknytning til arbeidsplassen – begge aktivert av høye andeler deltidsarbeid.
Analysene har brukt en såkalt systemdynamikkanalyse for å tallfeste et forskningsområde som har stort sett fokusert på kvalitative studier. En systemdynamisk modell simulerer systemadferd.
Systemet studien har sett på er en casestudie hvor omsorgsyrket er et representativt yrke for kvinnelige ansatte. Det er fordi 86 prosent av omsorgsarbeidere er kvinner.
Dersom modellens beregninger stemmer overens med faktisk historisk utvikling, så viser den hvilke faktorer som forklarer kvinnenes sykefravær. En av styrkene i denne typen analyse er at det er mulig å teste teori på områder med svært lite data, eller mye kvalitativ data. Det er også et godt verktøy for å samle og smelte sammen forskningsresultater fra forskjellige fagområder.
Modellen viser tydelig at underbemanning og høy bruk av deltidsstillinger er det som bidrar mest til det høye sykefraværet i omsorgssektoren. Når disse faktorene fjernes fra modellen, synker sykefraværet tilsvarende.
Kostnadene fra sykefraværet i Norge er cirka 120 milliarder kroner i året, og da tas ikke sykefravær på under en uke med. Sykefraværet i Norge er langt høyere enn i sammenlignbare land. Ett årsverks sykefravær koster i snitt cirka én million kroner, som går til å dekke sykepenger og rehabilitering. Disse kostnadene tar ikke med tap av produktivitet og hvordan fraværet påvirker verdiskapingen i landet.
Skal den norske velferdsstaten takle eldrebølgen, må vi få ned dagens høye sykefravær.
Kilde: Erika Palmer, The Heavy Cost of Care: Systemic Challenges in Norwegian Work Absenteeism, Social Sciences (2018).
Denne kronikken stod på trykk i Dagens Næringsliv og på dn.no den 14. september 2018.