Forbud mot nydyrking av myr bør bare være én brikke i en omfattende omlegging av myrforvaltningen.

Arbeid gjenstår med å sikre god implementering av forbudet, og vurdere tiltak i andre sektorer enn jordbruket.

Da forbudet mot nydyrking av myr ble vedtatt i juni 2020 var det mange som jublet. Forbudet er et såkalt ‘vinn-vinn’-tiltak som både begrenser klimagassutslipp og bevarer naturmangfold. Analyser konkluderte også med at forbudet er samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Jordbruksnæringen jubler derimot ikke. Forbudet oppleves som inngripende i eiendomsretten og begrenser vekstmulighetene til bønder som er avhengig av myr som nydyrkingsressurs. Forbudet oppleves som ekstra urettferdig når annen virksomhet som nedbygger myr, som utbygging av veier, boliger og hyttefelt, ikke blir pålagt samme begrensninger.

Nydyrking av myr reguleres under Jordlova og nydyrkingsforskriften, mens sistnevnte aktiviteter også reguleres under Plan- og bygningsloven. Nedbygging av myr blir ikke helhetlig forvaltet. Samtidig kan det gis dispensasjon fra forbudet mot nydyrking av myr i ‘særlige tilfeller’.

I en ny rapport utforsker vi i hvilken grad forbudet mot nydyrking av myr vil fungere etter hensikten. Har forbudet potensial som klimapolitisk virkemiddel? Konklusjonen er ja, men ikke ubetinget.

Rapporten viser at forbudet i liten grad vil berøre Norges potensial til å produsere mat. Arealressursene som forbys nydyrket står for mindre enn 8 prosent av det samlede produksjonspotensialet i jordbruket. Heller ikke i kommuner der jordbruksareal er under press ser et nydyrkingsforbud ut til å redusere muligheten til å nydyrke, fordi disse kommunene har dyrkbar mineraljord de kan bruke. I tillegg ser vi at kommuner med mye dyrkbar myr har lite omdisponering av jordbruksareal.

«For de gårdsbrukene som ønsker å nydyrke myr for å utvide driften, kan forbudet innebære et økonomisk tap.»

For de gårdsbrukene som ønsker å nydyrke myr for å utvide driften, kan forbudet innebære et økonomisk tap. Men også her kan konsekvensene være relativt små. Avhengig av tilgjengelig leiejord og avstand til gården, har vi beregnet kostnadene til under 300 kr per dekar. Samfunnet vil bare oppleve et økonomisk tap dersom det blir nødvendig og mer kostbart å oppdyrke annet jordbruksareal enn myr for å opprettholde matproduksjonen. Men siden analysene våre tyder på at matvareberedskapen ikke påvirkes av forbudet, er konklusjonen også her at tiltaket er samfunnsøkonomisk lønnsomt.

I rapporten analyserer vi også klimaeffekten av forbudet basert på nye referansebaner (som estimerer hvor mye myr som ville ha blitt nydyrket uten et forbud) og ulike scenarier. Klimaeffekten kan bli betydelig, men den avhenger av hvor store arealer og hvor dyp myren (torvdybden) er i områder som gis dispensasjon.

Dersom forbudet skal virke etter hensikten er det viktig at det gis få dispensasjoner. Hvis ikke risikerer man at forbudet uthules på liknende måte som forbudet mot å bygge i strandsonen. Rapporten avslører skepsis blant en rekke aktører til hvor styringseffektivt forbudet vil være.

Dispensasjonskriteriene er vage. Kombinert med manglende kompetanse og kapasitet i mange kommuner til å behandle saker som omhandler myr, kan resultatet bli at myr nydyrkes i samme takt som før. En sterk økning i søknader for å nydyrke myr før lovendringen ble vedtatt kan også bidra til redusert effekt, hvis disse søknadene blir innvilget.

Det vedtatte forbudet bør derfor bare være én brikke i en god og helhetlig forvaltningspraksis av myr. I rapporten vår anbefaler vi følgende:

* Øke forskningen på myr, herunder skaffe bedre oversikt og tallgrunnlag for omfanget av myr og nydyrking, samt kartlegging av forskjellige myrtyper og -dybder og utslipp fra disse.

* Gjennomføre en evaluering av forbudet etter noen år, for å få oversikt over hvor mange dispensasjoner som er blitt gitt og i hvilke tilfeller, og vurdere om nydyrkingsforskriften bør justeres.

* Sikre at statsforvalterne får en sentral rolle i å veilede og overprøve kommunene i myrsaker.

* Vurdere om kommuner også bør føre dispensasjonsbestemmelser i Miljøvedtaksregisteret, og ikke bare i Kommune-Stat-Rapportering (KOSTRA). KOSTRA rapporteres årlig og er ofte mangelfull. Ved kontinuerlig rapportering i Miljøvedtaksregisteret utvides mulighetene til å klage på vedtak. Slike klager, spesielt i en tidlig fase av forbudet, kan bidra til å tydeliggjøre lovverket.

* Styrke helhetlig forvaltning av myr, herunder vurdere tiltak for andre sektorer enn jordbrukssektoren.

En helhetlig forvaltning av myr vil også innebære å se nydyrking av myr i sammenheng med «matjordkrisen” omtalt i Lederartikkelen i Nationen den 12.02. Om matjord nedbygges kan presset for å nydyrke myr øke. Forbudet mot nydyrking av myr bør i så måte være begynnelsen på en mer helhetlig forvaltning av ikke bare myr, men også matjord. Mye arbeid gjenstår både med å sikre god implementering av forbudet og ikke minst i å forvalte myr på en helhetlig måte. Vi håper rapporten vår gir et bidrag til det.

Fay M. Farstad, Erlend A. T. Hermansen, Bob van Oort (CICERO), Arne Grønlund, Klaus Mittenzwei (Ruralis), Kristiane Brudevoll (Insam) og Bård Sødal Grasbekk (Insam).

Denne kronikken stod på trykk i Nationen og på nationen.no den 25.03.2021.

Vil du vite mer?

Ta kontakt med oss så hjelper vi deg, enten det er å komme i direkte kontakt med ansatte eller finne annen relevant informasjon.

  • Dette feltet er for valideringsformål og skal stå uendret.