Kommunene ofrer natur for å redde økonomien

Staten tvinger kommunene til å vokse for å skaffe inntekter. Naturarealene blir valuta i kampen for å berge budsjettet.

Det er valgkamp, og politikerne utfordres med rette på hvordan de skal løse klima- og naturkrisen. Løsningene foreslås gjerne på individnivå, hos oss forbrukerne og i bedriftene, men ingen peker på hvordan strukturene og systemene i samfunnet belønner vårt felles forbruk av natur. Et eksempel er bruken av areal.

Menneskers arealforbruk er den største årsaken til tap av natur, viser Det internasjonale naturpanelet IPBES. Én million arter står i fare for å bli utryddet. Med økt ekstremvær vil det å legge mer natur under asfalt føre til økt fare for flom og ras.

Naturarealene som valuta

Min doktorgrad om jordvernets vilkår viste at behovet for økte skatteinntekter låser kommuner fast i et system som belønner forbruk av natur og dyrkajord. Samme hvor mye en politiker ønsker å bevare natur og dyrkajord, er det vanskelig når hele kommunens økonomi ligger på den andre siden av vektskålen.

Både grunneiere og utbyggere har interesse av å endre areal fra natur og landbruk til byformål. Hvordan også kommunene har sterk interesse av at vi mennesker okkuperer stadig mer av jordas overflate, hører vi kanskje ikke like ofte om.

Hva snakker dere i kommunene om når dere snakker om areal? Verdiskapning. Innbyggere. Boliger. Vekst. Diskusjonene om verdiskaping er selvsagt viktige. Dette er noe som angår alle i kommunen de neste årene. Inntekter er helt avgjørende for kommunene. Poenget da er at vern av natur ikke belønnes på kort sikt, det er ikke en del av det som telles – som innbyggere, arbeidsplasser, skatteinngang. Likevel kan det å unngå menneskeskapte inngrep i naturen være nettopp det som teller på lang sikt.

Fastlåste kommuner og konsulenter

Min påstand er at statens inntektssystem for norske kommuner driver kommuner til å bli vekstmaskiner, som konkurrerer med hverandre om å tiltrekke seg innbyggere, næringsetableringer og statlige investeringer. Dere i kommunene tvinges altså av inntektssystemet til å posisjonere dere og handle som en økonomisk aktør, gjerne i konkurranse med nabokommunene, for å sikre ny næringsvirksomhet, offentlig virksomhet og nye innbyggere. Slik blir kommunene en driver i forbruket av naturarealer.

Konsulenter som jobber med å utrede natur- og miljøspørsmål er også en del av denne fastlåsningen. Du biter ikke hånda som gir deg mat, heter det jo. Og konsulenter er avhengige av oppdrag fra utbyggere for å overleve. De har derfor sterke insentiver for å komme med anbefalinger som tilfredsstiller utbyggers interesser, som jo ofte er å utvikle naturområder eller dyrkamark til byformål. Det ville vært interessant å se tall på hvor ofte konsulenter anbefaler å ikke bygge ut natur og dyrkajord.

Konsulenters arbeid er selvsagt stort sett faglig holdbart, og analysene kan isolert sett være korrekte. Utfordringen er at de forutsetningene som legges til grunn, og spørsmålene som stilles og ikke stilles, sjelden prates om.

Arbeidsplasser og koselige sugerør

Et eksempel på dette er debatten om etablering av et datalagringssenter i Time kommune i Rogaland. Den offentlige debatten er her redusert til å handle om antall nye arbeidsplasser som datasenteret skal bidra til. Opptil 8 300 arbeidsplasser, anslår utbyggeren Green Mountain, en beregning som Statsforvalteren har kalt høyst usikker. Tilsvarende utbygginger andre steder skal ha bidratt med jobb til 70 lokalt ansatte. Likevel ser vi kronikktitler som for eksempel «Si ja til datasenter hvis du vil få ungdommen hjem». På beslutningsnivå framstår hvert enkelt naturinngrep som nødvendig, og kanskje uskyldig i det store bildet. Men nettopp summen av slik bit-for-bit-nedbygging utgjør ifølge Naturpanelet hovedtrusselen for tap av arter.

Når arbeidsplasser ligger i potten, blir naturen svak. Dette er en debatt som vi må ta, samtidig som vi fortsetter debatten om hvordan Norge skal utvikle ny, grønn industri. Vegetarmat i kantiner og forbud mot sugerør i plast er jo isolert sett gode tiltak, det stemmer jo at alle monner drar. Men én fare med å fokusere for mye på slike enkelttiltak, er at det kan få miljøvern til å framstå som anekdotisk og koselig i en verden som ellers fortsetter å dure fram noenlunde på samme måte som før.

Jeg ser gjerne større søkelys på systemene som driver klima- og naturødeleggelser i valgkampen. Det ligger sterke insentiver for naturtap i systemet for inntektsfordeling til kommunene. Kommuneøkonomien må kunne styrkes på andre måter enn ved å tvinge kommunene til å oppføre seg som aktører på et arealmarked, med natur som den fremste valutaen.

Publisert første gang i papirutgaven av Kommunal Rapport 2. september 2021.