Samarbeid gir mer fruktbart vekstskifte i jordbruket

Samarbeid på tvers av driftsenheter og produksjonsgreiner åpner for et mer variert vekstskifte for bønder som produserer mat og fôr. Det gjør det også mulig å redusere bruken av sprøytemidler i tradisjonelt jordbruk.

Vekstskifte betyr å skifte mellom å dyrke ulike vekster på samme jordstykke. Et variert vekstskifte har positiv effekt både på mengden og kvaliteten på avlingen, og dermed også på det økonomiske resultatet. For å lykkes med økologisk produksjon av åkervekster, er vekstskifte en forutsetning.

Vekstskifte mindre vanlig

– Innen det mer tradisjonelle jordbruket har allsidig vekstskifte på den enkelte gården blitt mindre vanlig de siste tiårene. Det har skjedd i takt med spesialiseringa innen ulike produksjoner, som korn, potet og grønnsaker, noe som har vært mulig blant annet gjennom bruk av effektive plantevernmidler, forteller Ruralis-forsker Egil Petter Stræte.

Sammen med kollega Gunn-Turid Kvam fra Ruralis og Astrid Johansen fra Norsk landbruksrådgiving Trøndelag har han skrevet notatet «Samarbeid om vekstskifte i jordbruket». Her ser de på hva som er forutsetningene for at bønder skal kunne samarbeide om vekstskifte, og tiltak som kan bidra til å styrke det. De foreslår også ulike tiltak for å støtte opp om et samarbeid og mulige framgangsmåter i arbeidet.

Bytte jord med andre

Produksjonen av grønnsaker og potet er i høy grad blitt spesialisert, og dermed er mulighetene for vekstskifte på egen gård i praksis sterkt begrenset. Løsningen for å kunne opprettholde produksjonen er da enten å leie jord, for å få mer areal å skifte på, eller å bytte jord med gårdbrukere som produserer andre sorter planter.

– Vi antar at om lag halvparten av både kornprodusentene og melkeprodusentene i Trøndelags flatbygder driver med ensidig planteproduksjon i form av korn eller gras. Siden gårdsbrukene med henholdsvis gras, korn og grønnsaker/potet ofte ligger side om side, er det i utgangspunktet et potensial for vekstskifte ved at produsenter på tvers av eiendomsgrenser samarbeider, sier Stræte.

Krever gjensidig forståelse

Samarbeid med andre bønder kan være komplekst og utfordrende, men selvsagt også givende både sosialt og økonomisk. For å få samarbeidet til å fungere, er det viktig at deltakerne har en gjensidig forståelse av krav til jordkvalitet, og hva som ellers kreves.

– Relasjonskompetanse er et nøkkelbegrep. Det dreier seg ikke kun om kunnskap og ferdigheter, men også om holdninger. To eller flere bønder som samarbeider må inneha både en viss fagkompetanse og relasjonskompetanse for å få til et godt samarbeid. Hvis det i tillegg er rådgivere involvert i bondesamarbeidet bør også rådgiveren være godt skodd med relasjonskompetanse i tillegg til fagkompetanse, sier Stræte.

Bøndene må være motiverte hvis det skal være aktuelt å delta i et samarbeid om vekstskifte.  Derfor er det nødvendig å synliggjøre og dokumentere de positive effektene, ikke minst økonomiske fordeler.

Hva er fordelene og ulempene?

Det er ingen fasit på fordeler og ulemper ved vekstskifte, siden det dreier seg om komplekse sammenhenger som må vurderes ut fra den konkrete situasjonen. De største fordelene er kanskje at det kan gi et høyt utbytte av avlinga med minst mulig bruk av gjødsel, jordforbedringsmidler og plantevern, god økonomi og minst mulig klimautslipp fra landbruket.

I tillegg kan det bidra til å øke produksjonen av plantebasert mat og fôr, og samarbeid kan ha en positiv sosial side. Det øker også muligheten til å dra felles veksler på ulik kompetanse og dyktighet hos de ulike produsentene og deltakerne i samarbeidet.

Ulempene kan være at innhøsting av særlig potet og grønnsaker kan gi økt jordpakking under ugunstige forhold. Det krever større allsidighet i kunnskap og kompetanse, og samarbeid kan oppleves mer krevende enn å jobbe alene uten å måtte ta hensyn til andre.

 Forutsetninger for å få til et samarbeid

• Alle parter må oppleve en nytteverdi av å samarbeide.
• Det må passe med produksjonene på de ulike gårdene.
• Det må være praktisk å samarbeide.
• Det er en fordel at partene kjenner hverandre.
• At partene har tillit – eller evner å utvikle tillit til hverandre.
• Det er en fordel at partene deler verdier, forventninger og holdninger til samarbeidet.