Faglig snakka: Tilgang på fôr er også matberedskap

Å skaffe fôr er en av nøklene for framtidig vekst i norsk lakseoppdrett.

Bruk av nye fôringredienser kan løse denne utfordringa, men samtidig kan fôrkonkurransen med husdyra i jordbruket øke. Likevel kan mer bruk av norskbaserte fôringredienser styrke matberedskapen.

En rapport fra Nofima viser at i 2020 var åtte prosent av mengden fôr som ble brukt til laksefôr, basert på norske ingredienser. Resten ble importert fra en rekke land. Soya er en viktig proteinkilde, og mye kommer fra Brasil. Fôrimporten fra Brasil utgjorde 19 prosent av fôret som gikk til laks.

For husdyr på land viser tall fra Animalia at importandelene er mindre, men også her er import viktig for proteintilgangen. Norskprodusert andel av ingredienser til kraftfôr til husdyr er 48 prosent, men det norske grovfôret utgjør en stor del av fôrrasjonen.

Norskprodusert andel av den totale fôrmengden til husdyr varierer dermed med husdyrslaga. Melkeproduksjonen ligger på over 80 prosent norskandel når grovfôr tas med. Konvensjonell kylling og gris er derimot basert på kraftfôr, og her er norskandelen lavest for kylling med 40 prosent.

Det er flere debatter blandet inn her. For det første er det spørsmål om soyaimport fra Brasil, som er klimarelatert ved at en antar at produksjon av soya fortrenger regnskog som er viktig for å binde karbon. I hvilken grad dette skjer diskuteres, men det har forsterket interessen og gitt politiske mål om å øke norsk proteinproduksjon.

En annen debatt er knyttet til matberedskap, noe som er blitt forsterket med pandemi, krig i Ukraina og økende matvarepriser. Her er det lite oppmerksomhet knyttet til fôr, men mest til matproduksjon.

Smedshaug og Svihus har i en tekst i Nationen 25. mai en gjennomgang av matberedskap og situasjonen med norsk matproduksjon. De nevner også fôrimport uten at det problematiseres noe særlig, men en radikal forsyningsendring av råvarer til fôr vil ramme i første rekke lakseoppdrett og de kraftfôrkrevende husdyrproduksjonene på land. Dermed er det også et spørsmål i hvor stor grad kjøtt, laks inkludert, skal inngå i matberedskapen, eller om vi skal spise mer plantebasert mat.

Dette er et bakteppe for det arbeidet som pågår både i Norge og EU for å søke etter nye kilder til protein, som kan være en minimumsfaktor i hvert fall for fôrseddelen. Regjeringa skrev i Hurdalsplattformen at for havbruk vil de ha økt «bærekraftig fôr basert på norske ressurser, sette mål om at alt fôr til havbruksnæringen skal være fra bærekraftige kilder innen 2030».

Dette er en formidabel oppgave. For jordbrukets del er det heller ikke snaut med mål om «trygg matproduksjon på norske ressursar og setje eit mål for sjølvforsyningsgrad av norske jordbruksmatvarer, korrigert for import av fôrråvarer, på 50 prosent.» Å øke fôrproduksjonen innenlands er en måte å øke forsyningsgraden.

Det satses mye på å finne nye fôringredienser og å undersøke muligheten for å oppskalere kjente ingredienser. Mikroalger, insekter, trefiber, fraksjonering av gras mv. er noe av det som undersøkes. Det er varierende potensial både for tilgjengelig volum av ressurser og mulig teknologi for høsting, produksjon og prosessering.

Noen råvarer krever teknologisk utvikling, for eksempel på innhøsting/fangst. Andre råvarer krever utvikling når det gjelder effektivisering av prosesseringsmetoder for å kunne redusere kostnadene. I tillegg er det andre barrierer som bremser utviklinga av en del mulige fôrråvarer, slik som insekter fôret på avfall hvor en frykter for spredning av bakterier. Slike barrierer kan være begrunnelse for reguleringer som stopper for ny bruk.

Kanskje kan mer variasjon i fôringredienser føre til økt mangfold? Vi kjenner igjen noe av kvalitetsdifferensieringa av mat fra jordbruket med standardvarer versus for eksempel lokalmat. Det kan være et potensial for å øke differensieringa både i lakseoppdrett og jordbruk gjennom bruk av nye fôringredienser.

Uansett må fôret være bærekraftig produsert. Men hva betyr dette i fôrsammenheng? Blir det mer bærekraftig om det blir mindre import? Kan nye fôringredienser gi forskjellig bærekraft, enten det er klima og miljø, sosial eller økonomisk bærekraft vi vurderer?

Et mangfold av alternative fôrressurser og produksjonskjeder vil være viktig for stabil forsyning og for å unngå overhøsting av enkelte råvarer og øke robustheten i fôrsystemet. I et prosjekt om bærekraftig fôrproduksjon (SusFeed), i hovedsak finansiert av Norges forskningsråd, søker vi å finne hvor store volum av fôringredienser en kan få ut av konkrete kilder, og hvor bærekraftig utvikling disse vil gi sammenlignet med de eksisterende ingrediensene som er i bruk. De bør jo bli bedre.

Hva som er bærekraftig og hva det betyr endrer seg over tid. Klima- og miljøhensyn er grunnleggende, men for eksempel folks levekår er også en del av bærekraftsvurderinga. Oppfatninga av og kriterier for hva som er gode levekår har endra seg mye bare de siste femti åra. Vi trenger en konkret og oppdatert forståelse av hva bærekraft er for fôrsektoren, og hvordan denne kunnskapen kan bidra til økt matberedskap.

Denne saken ble publisert på nationen.no den 15.06.2022 Tilgang på fôr er også matberedskap – Nationen