Bygdeforskningens far tenker stort om småbruk
Flere småbruk. Det er et av grepene Reidar Almås ser for seg kan bringe nytt liv og kreativitet til norske bygder.
Bygdeforskningens far markerte 80-årsdagen sin med å gi ut bok. «Kva skjer i Bygde-Norge?» viser at han har hode og føtter både på bygda og i akademia. Den inneholder et grundig historisk blikk på norsk landbruks- og distriktspolitikk gjennom 1900-tallet og fram til i dag. Samtidig er det ei bok om framtida for distriktsnæringene, og hva som skjer med det grønne skiftet.
Brenner et bål
– Det brenner et slags bål i meg, en vilje til å forstå bygda jeg har vokst opp i og andre norske bygdesamfunn. Så har jeg et behov for å forklare og forsvare bygda, på godt og vondt. I boka ønsker jeg å bidra til å forme politikken, og jeg erfarer at politikerne hører mer og mer på meg, smiler Almås.
Han er utdannet sosiolog fra Universitetet i Bergen og bygde etter hvert opp Norsk senter for bygdeforskning, som ble til Ruralis. I tillegg har han beholdt røttene på Hølonda og evner som få andre å se Bygde-Norge fra flere sider.
Det kreative univers
– Det som vekker mest oppmerksomhet, og som jeg tror får mest å si, er forslaget om å lage flere småbruk. Da tenker jeg ikke på tradisjonell drift. Det handler om å trekke til seg de som er ute etter en eiendom og albuerom til å skape det kreative univers, forklarer Almås.
I dag er bare 12 prosent av gårdbrukerne i Norge bønder på heltid, og Almås mener at det nye bygdesamfunnet må være mangfoldig. Det han ser for seg er å dele av bruk på 10-15 mål som er attraktive for de som ønsker å dyrke både jorda og mangfoldet. Interessen registrerer han er der, blant annet gjennom folks TV-vaner.
Populært på TV
– Program om dansker og svensker som flytter inn i rønner for å pusse opp er noen av de mest populære på TV. Vi trenger arbeidsfolk på bygda for å få til et grønt skifte. Da er fagbrev viktigere enn doktorgrad. Fagskolen må løftes, slår sosiologidoktoren fast.
Almås liker å si at han ikke bare har føtter i by og land, men også i vikingtida. Han er siste generasjon av bygdegutter som har lært å slå med ljå, hesje og sale en hest.
– Mellom linjene står det at jeg har den kompetansen gjennom å ha vokst opp på et lite gårdsbruk på 50-tallet, sier han.
Student eller gårdbruker?
Å stå bredbeint kan fort ende i spagaten. Almås sto selv i dilemmaet mellom å overta hjemgården på Hølonda eller å reise til byen for å studere. Da han vendte tilbake til Hølonda på 70-tallet var bygda i ferd med å gå gjennom et hamskifte. Med velferdsstaten har maskinene tatt over mye av arbeidet. Det er mindre slit, men færre folk bor på bygda og framtida for distriktene synes usikker.
Almås var blant de som etterlyste at flere flinke bygdejenter og bygdegutter skulle ta høyere utdanning. I boka tar han et oppgjør med egne holdninger til dette. Sosiologiprofessor Kristoffer Chelsom Vogt har skrevet: «Den praktiske fordumming vi ser i dag, er drevet frem av at barndom og ungdomstid gradvis har blitt mer institusjonalisert og organisert. Med de siste tiårs digitalisering har den moderne fordumming nådd stadig nye høyder.»
– Jeg tror Vogt har rett. Det brer seg en fordumming over det ganske land, en storstilt praktisk udugelighet. De fleste som skal ta oss gjennom det grønne skiftet må ha lort under neglene, ha blå overalls og kunne ta i et tak, mener Almås.
Ble optimist av å skrive bok
Akkurat det ser han igjen i det han beskriver som klasseanalysen: Arbeiderklassen blir igjen på bygda og er stabil, mens den nesten forsvinner i storbyene.
– Det er en av grunnene til at jeg ble optimist av å skrive boka, sier den vitale 80-åringen.
I boka skriver han at bygdene trenger mental ungdom i alle aldre, og selv hører han definitivt hjemme i den gruppa.
– Folk i min alder får det travelt. Før det er for seint må alle tråder samles, og det har bidratt til det bålet som brenner i meg, sier Reidar Almås.
Bestill boka her: