«Vi lover et helvete» – om vi ikke forvalter utmarka bedre

Vi står overfor fortvilte problemer og dilemmaer i det nokså grå-grønne skiftet, og om hvordan vi kan beholde leveområder, levevei og levemåter basert på ressursene i utmarka.

«Vi lover et helvete» er NRKs strålende serie om ungdommene Elin og Daniel som forelsker seg tvers over de store konfliktlinjene i «det grønne skiftet»: distriktssamfunn, gruvedrift og arbeidsplasser, samisk reindrift og identitet.

Jevnlig varsles et «helvete» i rapporter fra klimapanel, naturpanel og værmeldinger rundt om i verden: tap av natur og leveområder for folk, dyr og planter, som forsterker klimaeffektene, og gir destabiliserte samfunn og økonomier. Ukraina-krigen varsler om et geopolitisk helvete i det grønne skiftet, og igjen utkjempes krig også via energi- og matforsyning.

Over natta ble Europas energiavhengighet til vår ikke-demokratiske nabo i øst synlig for alle. Dette tilsier økt press for mer fornybar energi og mer graving etter mineraler og sjeldne jordarter både sør og nord i landet. Uten at vi undergraver tilliten til og legitimiteten til vårt eget demokrati.

Myndigheter og (vindkraft) utbyggere med hastverk greier med klønete og arrogante prosesser å rote det til. Sannhets- og forsoningskommisjonen som skal granske fornorskingspolitikken og uretten overfor samer, kvener og norskfinner, har fått litt av en forsoningsjobb i innspurten med sin rapport.

Vi står overfor fortvilte problemer og dilemmaer i det nokså grå-grønne skiftet, og om hvordan vi kan beholde leveområder, levevei og levemåter basert på ressursene i utmarka.

Morten Strøksnes’ essayserie i Dag og Tid «Om det norske og det samiske» er i ferd med å skape et narrativ mange slutter opp om – altså en forståelse eller fortelling om hvordan tingene henger sammen. Han har mange gode innsikter, men møter også kritikk. Basert på Ruralis’ utmarksforskning, vil jeg her peke på tre ting:

1. «40-prosenten» (altså at reindrifta har beiterettigheter på 40 prosent av Norges areal). Svært lite av dette er tilgjengelig for beiting – dette er ytre grenser, og omfatter bebyggelse, innsjøer, veier etc. Samtidig gjennombores beiteområder av vindkraft, nye veier, økt ferdsel, hyttebygging med mer. Vill- og tamrein er syretesten på Norges vilje og evne til å sette av store sammenhengende naturområder, og den testen strøk vi på.

2. «Rettferdighet» knyttet til miljø, klima og energi defineres ofte som anerkjennelse av berørte aktører, at prosessene er gode og hvordan fordeling av goder og ulemper mellom grupper skjer. På Fosen ble det arrangert over 30 folkemøter, noe som kan ta livet av den seigeste, men antallet er ingen garantist for gode prosesser.

I vår forskning kjenner vi igjen fra mange vindkraftsaker at prosessene er lite transparente, og det framstår som at utbyggere driver splitt-og-hersk og polarisering av lokalsamfunn. Kompromissviljen utfordres når medvirkning med utbyggere som signaliserer forståelse for både trekk og sesongmessige variasjoner, viser seg å realisere det verst tenkelige scenarioet.

3. Svært mye av norsk utmarksbruk har vært og er basert på bruksretter. Samiske bruksrettigheter knyttet til reindrift i utmark har rettslig vern som en hevdvunnen rett gjennom alders tids bruk. Tolkningen av ILO-konvensjonen i nordisk kontekst er viktig, men vi trenger også å diskutere hva som skjer med bruksrettigheter og bruken av utmarka mer generelt. Kjernen i Fosen-dommen er at reindrift som kulturell praksis er avhengig av at også det materielle grunnlaget for kulturen vernes, altså beitearealene.

Norske distriktssamfunn og utmark er i økonomisk og kulturell sterk endring.

Etter tida og tilhøva heter det ofte i lovene våre. Norske distriktssamfunn og utmark er i økonomisk og kulturell sterk endring. Utmarka går i mange områder fra å være beiteressurs og råvare til å bli et konsum- og rekreasjonslandskap – som har gitt nye muligheter for grunneiere og andre gjennom hyttebygging og reiseliv. Nå begynner det å bli trangt.

Rekreasjonsøkonomien utfordrer arealplanlegging og forvaltningsmodeller – og normer for og praksis i bruken. Vi har intervjuet både sauebønder og reineiere som føler seg som den siste innfødte.

Som følge av de store vindkraftkonfliktene, skal nå kommunene med Plan- og bygningsloven ha mer av ansvaret for vindkraftprosessene. Lokal forankring er viktig, men enkeltkommuner med ansvar for kommuneøkonomi, barnehager og eldreomsorg, blir puslete i møte med utbyggingsgigantene.

Det er behov for en langt mer overordnet planlegging og koordinering, der arealbruken må ses på tvers av kommunegrensene, og fordeling av goder og ulemper mellom involverte og berørte parter ved utbygging må skje på en annen måte – og kanskje kan det tøyle veksttrangen? Grunnrente eller naturressursrente er aktuelt, men sannsynligvis trenger vi også en annen modell for finansiering av kommunene enn dagens.

«Etter tida og tilhøva» tilsier også at vi må ta på alvor utmarkas betydning for beredskap, matproduksjon og økosystemtjenester. Da er det er ikke antallet rein eller husdyr i utmarka som er viktigst, men videreføring av bruken.

Beitenæringene og annen landbruksproduksjon i distriktene trenger en annen finansieringsmodell, en annen produksjonsmessig rasjonalitet som svarer opp disse behovene. Kanskje kan det være konfliktdempende også.

Denne saken ble publisert i spalten Faglig snakka i Nationen den 17.05.2023.