Bøndenes gevinst ved å redusere klimautslipp må tydeliggjøres

Med riktige grep kan norske gårdsbruk sammen bidra til å forbedre Norges klimaregnskap. Men for å lykkes er det nødvendig å begeistre både stat og den enkelte bonde.

På sentralt nivå har norsk landbruk brukt store ressurser på å legge til rette for å redusere utslippene fra egen sektor. Så langt strever de med å nå fram til grasrota – bøndene.

Hvorfor ikke se nærmere på muligheten til å «selge» klimatiltak i landbruket på samme måte som elbiler, mat og klær?

De senere år har landbruket satt i gang flere store satsinger, som Klimasmart landbruk, Klimakalkulatoren og Klimarådgivning. Disse passer godt overens med klimaavtalen i jordbruket som ble inngått mellom staten og bondeorganisasjonene i 2019, og Landbrukets klimaplan som ble lansert etterpå.

Disse satsingene støttes av et mer eller mindre samlet landbruk; 16 ulike organisasjoner knyttet til landbruket. Også regionalt og lokalt, blant annet i ulike deler av offentlig sektor, gjøres det mye for å informere og veilede bønder med mål om å fremme mer klimavennlig drift.

Å rådgi bønder om klima er litt annerledes enn å gi råd om hvordan drifta eller økonomien på gården skal bedres. Klimaet er først og fremst et fellesgode (eller felles utfordring). Det skiller seg også fra tidligere miljøutfordringer i jordbruket, som for eksempel avrenning som kan spores tilbake til konkrete enkeltgårder og arealer.

I forskningsprosjektet Climplement har vi sett nærmere på hvordan klimatiltak promoteres for bruksnivået, i form av kurstilbud, veiledning med mer.

I den aktuelle studien (2021–2022) intervjuet vi et knippe rådgivere på ulike nivå, for å undersøke deres tilnærminger og erfaringer. Felles for rådgiverne var at de hadde mandat til å informere, veilede og støtte bønder i å foreta endringer som gir drift med lavere klimagassutslipp.

Våre data viser at rådgiverne har opplevd å møte både mye motstand og fraværende interesse blant bøndene. Dette blir blant annet sett og forstått i sammenheng med et tidvis stort medietrykk rettet mot utslipp fra kua. Rådgiverne erfarer at bøndene opplever det som urimelig og provoserende at de skal redusere klimagassutslipp når de produserer mat, mens luksusforbruk skaper utslipp på andre samfunnsområder.

Våre data viser at rådgiverne har opplevd å møte både mye motstand og fraværende interesse blant bøndene.

Samtidig er enkelte bønder veldig interesserte i tiltakene, ikke nødvendigvis fordi de vil redde klimaet, men fordi de ser driftsmessige fordeler ved å gjennomføre foreslåtte endringer. Rådgivernes erfaringer forteller at ulike klimasatsinger så langt ikke har nådd fram til flertallet av bøndene, og at bøndene som fatter interesse i stor grad synes å være mer opptatt av andre fordeler ved tiltakene enn klimaeffektene.

Vi kunne forventet at rådgivere og andre som promoterer klimatiltak i landbruket opererer i en skvis mellom forventninger fra staten (om utslippsreduksjoner) og bøndenes forventninger (om å utnytte gårdens ressurser på best mulig vis). Rådgiverne balanserer imidlertid disse forventningene fint, fordi de ofte ser at relevante tiltak kan komme både klima, agronomi og gårdsøkonomi til gode. Dette fremhever de også overfor de bøndene som velger å motta rådgiving.

Problemet synes å være at majoriteten av bøndene ikke nås når klimagunstige tiltak blir promotert i en klimasammenheng. Aktuelle tiltak som kunne vekket interesse blant en større andel av bøndene fordi de også vil gagne gårdsdriften, tilsløres i det nokså ensidige fokuset på klima og utslippsreduksjoner i den overordnede kommunikasjonen rundt større satsinger på feltet.

Det virker som om landbrukets støtteapparat har en pedagogisk utfordring: På den ene siden er det avgjørende å få synliggjort at sektoren tar klimautfordringene på alvor. Dette er viktig både for å styrke sektorens legitimitet, forhindre at staten iverksetter egne grep på landbrukets vegne, og for å kunne utløse ulike offentlige, klimamerkede midler. Her fremstår klimasjargongen som høyst veltilpasset.

På den andre siden er det viktig at de ulike satsingene får effekt i form av faktiske endringer på gårdsnivå. Da er det essensielt å få aktivisert bøndene. Funn fra vår studie peker mot at de større satsingene i liten grad lykkes med å engasjere målgruppa når tiltakene presenteres i en klimafokusert kontekst.

Ved å være mer åpen rundt og tydelig på denne problematikken i seg selv, er det sannsynligvis mulig å benytte en mer todelt og målrettet kommunikasjon.

Tydeligere informasjon om, dokumentasjon av, og kommunikasjon rundt, driftsmessige fordeler ved aktuelle tiltak vil være hensiktsmessige grep for å få satt i verk klimatiltak på flere norske gårdsbruk. I tillegg trengs justeringer i landbrukets rammebetingelser som vil sette flere bønder i stand til å gjennomføre endringer.

Sektoren, på nasjonalt nivå, burde derfor se nærmere på muligheten for å «selge» klimatiltak på samme måte som andre produkter på markedet, slik som elbiler, mat og klær: Understrek tiltakets (produktets) praktiske fordeler, og informer i tillegg om miljø- og klimafordelene.

Behovet for å kutte utslipp i alle sektorer taler for øvrig også for en videre satsing mot å «klimasikre» all kursing og rådgiving i landbruket, slik at denne fremmer snarere enn svekker målet om reduserte klimagassutslipp fra sektoren.

Denne saken stod på trykk i Nationens spalte Faglig snakka den 7.6.2023.