Det skal ikke lønne seg å ofre lokaldemokratiet

Selv om Norge er selvforsynt med grønn strøm, er 50 prosent av det samlede energiforbruket basert på fossilt brennstoff.

Vi trenger altså mer fornybar energi. Det er i imidlertid ikke det samme som at verdifull natur og livsbetingelser for lokalsamfunn, inkludert samiske utmarksbrukere, systematisk må tape. Dette har imidlertid vært konsekvensen av Norges sentralistiske planlegging for vindkraft, og for vannkraft før det.

Høyesterettsdommen om den ugyldige konsesjonen for deler av Fosen vindpark viser at de sentrale planleggingsmyndighetene ikke har lært mye av Alta-saken. Den gang for cirka 50 år siden gikk samiske interesser og miljøverninteresser imot en storskala vannkraftutbygging i Finnmark. Det samme ser vi nå i Trøndelag.

Fremover må vi forvente en kraftig utbygging av fornybar energi-prosjekter, og samtidig redusere vårt energiforbruk drastisk. Det siste er mulig hvis vi i høyere grad utnytter for eksempel spillvarme til oppvarming, og kun bruker energi når det er nødvendig eller venter til tidspunkt det er rikelig av den.

Med hensyn til utbygging av fornybar energi har Norge historisk og fortsatt satset på store anlegg, som krever store kapitalinvesteringer og store inngrep der de bygges. Samtidig har man i motsetning til andre nordiske land besluttet at det er staten (ved Olje- og energidepartementet) som har ansvar for å forvalte energiressursene.

I andre nordiske land er det ofte kommunen som har ansvaret. EUs Landskapsdemokrati-konvensjon, som Norge har underskrevet, anbefaler at planleggingen av større forandringer i natur og landskap bør ligge hos den lokale myndighet.

Den sentralistiske modellen som brukes i Norge risikere stor motstand fordi lokale interesser, rettighetshavere, internasjonale konvensjoner og lovverk tilsidesettes for det store kollektivets skyld. Tap av tillit til myndigheter og demokratiet er også reelle samfunnsmessige kostnader.

Vår forskning viser noen mulige alternative veier, som kan sikre det grønne skiftet på en demokratisk og mer respektfull måte. Flere, men mindre fornybar-anlegg er lettere å innpasse i landskapet, lettere å sikre en demokratisk dialog og planlegging, og lettere å reise lokal kapital til.

Småkraft har i mange år vært et interessant tilskudd til landbrukseiendommer i distriktene, og samtidig har det gitt gode indirekte inntekter til lokalsamfunnet. Prinsippet om at 50 prosent av rettighetene til ressursen skal gå til falleieren betyr at verdiskapningen i stor grad blir i lokalområdet. Men også småkraft kan ha negative konsekvenser for reindrift og miljø, som må tas like seriøst som nytten av CO2-fri energi.

I Danmark ser vi hvordan lokale grunneiere i samarbeid med nabolag har reist både små og store vindkraftanlegg og solcelleparker. Også her er de lokale ringvirkninger og medeierskap med å redusere den lokale motstanden. Det siste eksemplet er fjernvarmeloven i Danmark, som krever at et fjernvarmeverk skal være non-profit og eid av forbrukerne. Sannsynligvis er dette en medvirkende årsak til at mer enn 2/3 av alle husstander i Danmark er tilsluttet fjernvarme.

Småkraft har i mange år vært et interessant tilskudd til landbrukseiendommer i distriktene.

Fosen vindpark har skapt rikdom for Åfjord kommune, men også splittelse og krenkelse i lokalsamfunnet, som vi også har sett i andre vindkraftutbygginger. Dette vil man unngå i Nærøysund, som er en annen kommune, vi samarbeider med. Her ønsker man ikke flere vindmøller før man kan bruke energien lokalt – de er planlagt, men ikke utbygd.

Det er fordi Nærøysund kommune ønsker at utviklingen av lokal infrastruktur og næringsutvikling skal følges ad. Med andre ord er fornybar energi en utviklingsmotor for Nærøysund, hvor argumentet ikke kun er å gjøre Norge “grønt”. Det handler i like stor grad om å gjøre det på en måte der lokalsamfunnet kan følge med, og bli ikke bare rikere, men også klokere – det vil si bygge både kunnskap, kompetanse og delaktighet.

Hvis vi skal gi en samlet anbefaling for fremtidig utbygging er det at flere forhold som må være til stede for å unngå udemokratiske og dermed konfliktfylte prosesser.

Kommunene skal ha større innflytelse på planleggingen – kanskje også være planleggingsmyndighet, som i Danmark. Problemet her er at mange kommuner er for små til å ha kapasitet og evne til å planlegge større fornybare energianlegg. Derfor bør fylkene inkluderes både som kompetansesentre og som koordinatorer mellom kommunene.

Lokalsamfunnene må tas med på råd i den tidlige planleggingen, og ha mulighet for medeierskap – både direkte og indirekte via et allmennyttig fond som investerer lokalt.

Vent med å invitere eksterne investorer og prosjektutviklere inn, til den demokratiske prosessen er moden.

Prioriter arealene så fornybar-prosjekter først utvikles i de best egnede områdene. Det vil si der hvor ressursen er best, hvor miljøet kan bære det, og hvor lokalsamfunnet kan utnytte en stor del av den produsert energien til vekst og velferd. For å omskrive Jens Stoltenbergs nyttårstale fra 2001: De store ovenfra-og-ned-kraftutbyggingenes tid bør være over.

Denne saken ble publisert i spalten Faglig snakka i Nationen og på nationen.no den 27.09.2023.