Er det mulig å redde slåttemarka?

Man kan ikke forvente at frivillig innsats alene tar oss langt nok i restaureringen av slåttemark.

I FNs naturavtale har verden satt et mål om å restaurere 30 prosent av forringet eller ødelagt natur.

Stortingsmelding 35 (2023–2024) «Norsk handlingsplan for naturmangfold – bærekraftig bruk og bevaring av natur» følger opp de globale målene.

Den fastsetter at innen 2030 er «omfanget av forringede og ødelagte arealer i Norge klargjort, innsatsen på naturrestaurering økt og naturrestaurering gjennomføres der man oppnår størst nytte for samfunnet».

Sunniva Midthaug Solnør er forsker hos Ruralis. Foto: Ruralis

De artsrike slåttemarkene – ofte kalt blomsterenger – er i stor fare og regnes som kritisk truet. Dybdeintervjuer med 19 grunneiere og forvaltere, gjennom prosjektet RESTORE (ledet av NIBIO) viser at restaurering og bevaring av naturtypen i stor grad oppleves som et tapsprosjekt.

Slåttemarkenes eksistens er avhengig av en viss type menneskelig bruk, ofte tradisjonelt jordbruk.

Restaurering av disse naturtypene krever først tiltak som fjerning av fremmede eller dominerende arter, men for å hindre gjengroing må dette følges opp med beiting og/eller årlig slått.

Spørsmålet vi står overfor er: Hvem skal restaurere disse landskapene, og hvordan skal vi sikre at det faktisk blir gjort?

Subsidier og støtteordninger finnes, men de er ofte utilstrekkelige. Mange opplever også byråkratiet som komplisert og uforutsigbart. Selv om de lykkes med å få tilskudd, dekker det sjelden de reelle kostnadene.

Restaurering og vedlikehold av slåttemark innebærer også mer enn bare selve slåtten. Det handler også om planlegging, forberedelser og etterarbeid. Dette krever tid, ressurser og ofte spesialisert utstyr som er dyrt og lite tilgjengelig.

Politisk legges det større vekt på å støtte storskala intensivt jordbruk, mens småskala, tradisjonell drift ofte havner i skyggen.

Der hvor kraftfôrbasert drift blir prioritert, har grunneiere som driver slåttemark en langt mer usikker økonomisk situasjon. De forsøker å bevare en viktig del av vårt biologiske mangfold, men opplever at deres innsats ikke verdsettes på samme nivå som industrielt landbruk.

Engasjementet til grunneierne som forvalter slåttemark er avgjørende. Men hvis vi baserer restaurering på frivillig arbeid alene, er det lite sannsynlig at vi når målene.

Mange grunneiere som driver småskala jobber fulltid utenom gårdsdriften, og slåttemark blir en ekstra belastning i en allerede travel hverdag.

I tillegg har klimaendringer gjort arbeidet mer krevende. Våtere somre gjør det vanskeligere å tørke høy, og endringer i vegetasjon påvirker biodiversiteten.

Mangel på arbeidskraft er en annen utfordring. Tidligere var slått en sosial aktivitet der naboer hjalp hverandre. I dag er det færre folk i distriktene som har anledning til og kunnskap om å skjøtte, og hjelp kan være vanskelig å finne.

Hva kan gjøres?

For at vi skal nå våre forpliktelser til naturrestaurering, kan det pekes på noen mulige grep:

• Bedre økonomiske ordninger – Støtteordningene kan bli mer forutsigbare og dekke de reelle kostnadene ved skjøtsel og restaurering.
• Forenkling av byråkrati – Gjøre søknadsprosesser mer tilgjengelige og mindre tidkrevende.
• Praktisk støtte – Økt tilgang til veiledning, utstyr og arbeidskraft kan lette byrden for grunneiere.
• Marked for høy – Bedre infrastruktur og distribusjon av slåttehøy kan gjøre produksjonen mer lønnsom.
• Økt politisk prioritering – Småskala jordbruk kan få en viktigere rolle i landbrukspolitikken.
• Kunnskap og oppmerksomhet – Gjøre verdien av og arbeidet med slåttemark og andre semi-naturlige naturtyper mer kjent.

Vi kan ikke fortsette å miste verdifull natur uten også å ta ansvar for å restaurere og bevare det vi kan. Skal vi lykkes, må det legges til rette for at restaurering blir en reell mulighet – ikke bare en idealistisk visjon.

Denne saken ble publisert 25.03.2025 i spalten Faglig snakka i Nationen.