Når dyrevelferd koster mer enn kua kan betale
Når dyrevelferd koster mer enn kua kan betale
Mellom politisk treghet, etiske dilemmaer og bondens hverdag
Dyrevelferd engasjerer stadig sterkere i Norge, men debatten preges ofte av forenklinger.
Ruralis-forskere dykker ned i kompleksiteten – fra de politiske korridorene til fjøsgulvet – og avdekker et landskap preget av motstridende hensyn, etiske dilemmaer og en næring i press.
Hva betyr egentlig god dyrevelferd, og hvem skal definere den?
Fra fjøsgulvet: Bedre dyrevelferd i praksis
På Leinstrand rett utenfor Trondheim driver Astrid Elisabeth Forseth melkegård med 40 kyr. Her har hun investert i løsdriftsløsninger, melkerobot og en ku-kalv-binge. Dyra beveger seg fritt, og kalvene får være sammen med moren de første leveukene. Resultatet er friskere dyr, høyere produksjon og en lettere arbeidshverdag.
– Motivasjonen for å bygge om var todelt: Jeg ønsket bedre dyrevelferd og en lettere arbeidsdag. Før hadde jeg vondt i ryggen hver dag. Nå har jeg det bra, og det har kyrene også, sier Astrid.
Men investeringene er kostbare. Selv med støtte fra Innovasjon Norge på 1,9 millioner kroner, dekker det ikke hele regningen. – Det er mye penger som ikke kuene klarer å betale, sier Astrid, og peker på at inntektene ikke har fulgt med kostnadene.
Ensomhet og press i hverdagen
Astrid beskriver også en sosial endring i landbruket. – Før hadde du alltid noen å snakke med. Nå står mange alene. Det merkes. Ikke bare psykisk, men også i driften. Når bonden er utslitt, går det utover dyra også.
Dette samsvarer med funn fra forsker Brit Logstein ved Ruralis, som har studert hvordan bønder resonnerer rundt dyrevelferd. Hun påpeker at mange bønder ofte kan stå i et etisk dilemma mellom omsorgen de føler for dyrene, og realitetene i produksjonen.
– Bønder vurderer ofte hva som er legitim praksis utfra rammen av matproduksjon, men anerkjenner og ser samtidig at dyrene er følende individer, sier Logstein. Et tydelig eksempel er adskillelse av ku og kalv. Når de tenker matproduksjon, oppfattes dette som nødvendig og riktig, men mange er klar over hvordan samvær mellom ku og kalv kunne ha vært til glede for dyra som enkeltindivid. Som matprodusent er det ulike forhold som må hensyntas, og det er også da forståelsene av riktig og galt formuleres.
Hva er egentlig god dyrevelferd?
Renate Marie Butli Hårstad har i sin doktorgrad analysert hvordan dyrevelferd diskuteres politisk. Hun peker på at det finnes ulike forståelser av hva dyrevelferd betyr.
– Dyrevelferd handler om flere dimensjoner: helse, naturlig atferd og positive følelser. Det som styrker én dimensjon, kan gå utover en annen. Vi må tåle at det finnes ulike prioriteringer, sier hun.
I dag er norsk landbruk i verdenstoppen når det gjelder dyrehelse, men naturlig atferd og frihet er ikke alltid optimal. Hvem som skal definere hva som er "god nok" dyrevelferd, er derfor ikke et teknisk, men et politisk og kulturelt spørsmål.
Politisk treghet og markedsendring
Hårstad forklarer at det råder en politisk treghet i Norge:
– De fleste partier mener dyrevelferden allerede er veldig god. Nye tiltak som kan presse en økonomisk presset næring, er derfor vanskelige å innføre.
Paradoksalt nok har denne tregheten åpnet rom for markedsaktører. Dagligvarebransjen og dyrevernorganisasjoner samarbeider i økende grad om å stille strengere krav. Slik flyttes presset fra stortingssalen til butikkhyllene.
"Det paradoksale er at politisk treghet ofte mobiliserer andre aktører, som dyrevernorganisasjoner og aktivister, som igjen jobber strategisk mot for eksempel dagligvarebransjen."
– Renate Marie Butli Hårstad, forsker ved Ruralis
Forbrukermakt og kunnskapskonflikt
Forbrukernes engasjement i dyrevelferdsspørsmål har økt betydelig, drevet frem av mediedekning, dokumentarer og sterke historier i sosiale medier. Men både beslutningstakere og bønder peker på at kunnskapsnivået ofte ikke holder tritt med engasjementet.
– Den offentlige debatten preges i økende grad av sterke følelser og virale historier, og oppleves ikke alltid som kunnskapsbasert av aktørene på feltet. Dette bidrar til å øke avstanden i debatten om god dyrevelferd, og gjør det vanskeligere å innføre nye tiltak, sier Renate Marie Butli Hårstad. Hun viser til at ulike forståelser av dyrevelferd og det økonomiske presset i næringen gjør at det oppstår en kunnskapskonflikt, der ikke alt nødvendigvis anerkjennes som kunnskap når det ikke passer inn i en praktisk hverdag.
Astrid peker på det samme fra sin praksishverdag:
– Mange tror kuene vil ha det som oss. Men de liker ikke sol og varme. De vil ha 12 grader og overskyet. Jeg har hatt skoleelever her som aldri har sett ei ku før. Da vet du at det er behov for å vise frem virkeligheten.
Derfor har hun valgt å åpne gården for publikum, med utsalg og innsyn til fjøset. Målet er å bidra til større forståelse for hvordan dyra faktisk har det.
Et felt i endring
Dyrevelferd i norsk landbruk handler om mer enn tekniske krav og forskrifter. Det handler om politisk mot, markedskrefter, forbrukerbevissthet og ikke minst: bondens hverdag.
Astrid sier det enkelt: – Jeg vil helst bare være med dyra. Men for at de skal ha det bra, må jeg gjøre mye mer enn det. Og da trenger jeg både kunnskap, støtte og forutsigbarhet.
Et sterkt landbruk krever sterke bønder. Og god dyrevelferd starter nettopp der.
