De folkevalgtes tro på fjøsnissen

Det er en illusjon å tro at inntektsmålet treffer støttenivået jordbruket trenger for å oppnå de jordbrukspolitiske målene.

Det er tid for jordbruksforhandlinger. Rammen i jordbruksoppgjøret bestemmes av Stortingets inntektsmål. Bjørn Gimming, leder i Norges Bondelag, sier det kort og presist: Jordbruksoppgjøret må tette inntektsgapet, kompensere for kostnadsvekst og ta høyde for lønnsvekst for sammenligningsgrunnlaget (Nationen, 17.4.).

Dette er de tre elementene i regnearket partene i jordbruksforhandlingene setter opp når de forhandler om rammen. Det er riktignok netto kostnadsvekst det tas hensyn til, ettersom inntektene vanligvis også endres. Øker gjødselprisen med 10 eller 20 prosent? Sett inn ønsket tall i regnearket og, vipps, forteller Excel deg hva rammen må bli. Kanskje prisen på fjørfekjøtt går opp med 5 prosent? Vipps, dette reduserer rammen med et par millioner kroner. Vanskeligere er det ikke.

Noen vil kanskje spørre: Hva med målet som 50 prosent selvforsyning? Hva med klimamålet? Hva med å sikre jordbruk over hele landet? Min gode kollega Reidar Almås skriver at matforsyning og beredskap blir jordbrukets viktigste forhandlingskort (Klassekampen 26.4.). Mulig det, men sannheten er at det ikke finnes en rad i dette Excel-arket som heter «Tilskudd til matforsyning og beredskap». Det finnes heller ikke en rad «Tilskudd til å nå jordbruk over hele landet», for den saks skyld. Dermed blir disse målene ikke en del av forhandlingsgrunnlaget.

Systemet forutsetter at jordbruket skal kunne levere på målsettingene dersom inntektsmålet er oppfylt. Stortinget har vedtatt et mål om 50 prosent selvforsyning. Nivået av tilskuddene dimensjoneres i forhold til inntektsmålet. Altså forutsetter Stortinget at selvforsyningsmålet med den støtten inntektsmålet tilsier. La oss si at Stortinget gjør vedtak om å øke selvforsyningsmålet til 60 prosent. Inntektsmålet er uendret. Da forutsetter Stortinget at jordbruket oppnår 60 prosent selvforsyning med samme støttenivå som Stortinget før vedtaket mente var tilstrekkelig for å nå 50 prosent selvforsyning.

Det finnes ingen faglig begrunnelse for at rammen i et jordbruksoppgjør som er dimensjonert i forhold til et inntektsmål, er akkurat likt støttenivået som trengs for å nå de jordbrukspolitiske målene. Om det var slik ville det vært en ren og skjær tilfeldighet. Alt annet er å tro på fjøsnissen – noe mange av de folkevalgte tilsynelatende legger til grunn. Politikk bør derimot helst ikke bygge på tilfeldigheter eller troen på fjøsnissen.

Det er lett å se hvorfor inntektsmålet har blitt altoverskyggende i dimensjoneringen av rammen. Hele avtalesystemet er lagt opp slik at det mest mulig ligner et ordinært lønnsoppgjør: forarbeidet med å lage et omforent grunnlagsmateriale, tidspunktet for handlingene, avtalens ettårige gyldighet og ikke minst sammenligningen med lønnsmottakere. Denne likheten i hvordan bondens inntekt bestemmes, er lett å legitimere i befolkningen. At bønder er selvstendige næringsdrivende og ikke statsansatte forblir en ubetydelig detalj.

En ramme bygget opp av tilskudd for hvert av de jordbrukspolitiske målene ville være bedre egnet til å bestemme jordbrukets støttebehov, men også mer krevende å tallfeste. For da måtte man analysert målene hver for seg og i sammenheng, og kanskje også over flere år. Noen mål kan i tillegg være vanskelig å tallfeste. Et slikt regnestykke ville likevel bidra til et kunnskapsgrunnlag som i dag er fraværende. Dette lar seg naturlig nok ikke gjøre i et enkelt Excel-regneark. Derfor er det enklere å holde fast ved illusjonen om at inntektsmålet gir riktig støttenivå.