Jordleie og jordbruksinntekt
Det er grunn til å tro at den beregnede inntektsutviklingen over tid hadde vært svakere om jordleie var inkludert.
I den siste tiden har det pågått en diskusjon blant annet i Nationen om hvordan man kan få til en hensiktsmessig omfordeling av jordbruksareal for å spare kostnader og utslipp av klimagasser.
Jordleie øker, og det er lite som tyder på at trenden vil snu med det første. Mens jordleie påvirker det økonomiske resultatet på det enkelte bruk, har det ingen betydning for utviklingen i jordbruksinntektene som legges til grunn i de årlige jordbruksforhandlingene. Der er jordleie et nullsumspill.
Det er grunn til å tro at den beregnede inntektsutviklingen over tid hadde vært svakere om jordleie var inkludert.
Budsjettnemnda for jordbruket (BFJ) beregner grunnlagsmaterialet for de årlige jordbruksforhandlingene i «Totalkalkylen for jordbruket». Der nytter BFJ et prinsipp der inntekt beregnes på sektornivå (dvs. for hele næringen under ett) med bakgrunn i avkastning til innsatsfaktorene arbeid, kapital og jord. Beregningen gjøres på sektornivå uavhengig hvordan den er organisert og hvem som eier innsatsfaktorene, med unntak av leid kapital. Der skilles mellom egenkapital og gjeld, og gjeld kostnadsføres.
Jordbruksinntekt etter denne definisjonen blir «vederlag til arbeid og egenkapital per årsverk i jordbruket» (VAEK). Denne brukes når jordbruksforhandlerne, i tråd med Stortingets føringer, sammenligner jordbruksinntekt med inntekt for lønnsmottakere.
Inntekt for lønnsmottakere er knyttet til personer og sammenfallende med disse personers avkastning av eget arbeid. Slik er det ikke i Totalkalkylen. Vederlag til arbeid og egenkapital (VAEK) deles mellom bonden, bondens familie, leid arbeid utenfor familien, jordeiere og eiere av melkekvoter. For også inntekter og kostnader knyttet til leie av melkekvoter er et nullsumspill i Totalkalkylen.
Dermed er det usikkert hvor mye av VAEK som går til de som selv driver jordbruk, og hvor mye som går til leid arbeid samt eiere av jord og melkekvoter som ikke selv driver jordbruk.
Det er grunn til å tro at leid arbeid i mange tilfeller har en høyere avkastning enn bondens eget arbeid. I referansebrukene, som også utarbeides av BFJ, utgiftsføres både jordleie og kvoteleie. I 2019 var kostnaden for leid arbeid per årsverk høyere enn bondefamiliens vederlag for arbeid og egenkapital per årsverk for 15 av 27 referansebruk.
Siden leid arbeid øker, jordleie øker og trolig også kvoteleie øker, vil andelen av VAEK som forblir hos brukere med aktiv jordbruksdrift, reduseres systematisk over tid.
Derfor er utviklingen av avkastningen for brukerfamiliens eget arbeid, egenkapital (inkl. egen melkekvote) og egen jord trolig svakere enn den inntektsutviklingen som legges til grunn i jordbruksforhandlingene.
Det prinsipielle problemet ligger i å sammenligne selvstendige næringsdrivende med lønnsmottakere. Dette er Stortinget og forhandlingspartene fullt klar over.
Men når Stortinget først har bestemt seg for å sammenligne epler og pærer, bør disse være mest mulig like. I så måte vil avkastning til eget arbeid, egen kapital og egen jord være et bedre sammenligningsgrunnlag, fordi det vil sikre sammenhengen mellom hva avkastningen går til og hvem som får den – slik det er for lønnsmottakere.
Mangelfull tilgang til data kan være et hinder for en slik beregning. Imidlertid viser næringen på et annet område, klimaregnskapet, stor vilje og evne til å forbedre datagrunnlaget.
Kanskje er det mulig å få til det samme for jordbruksforhandlingenes inntektsregnskap.
Denne kronikken stod på nationen.no den 10.12.2020.