Kuas (og bondens) tragedie

Klimameldingen inneholder en tikkende bombe. Den kan, paradoksalt nok, gjøre livet vanskeligere for kua til tross for at kua er mindre skadelig for klimaet enn tidligere beregnet.

Striden om rødt kjøtt blusser opp igjen i DN etter at regjeringen nylig la frem sin klimaplan for perioden 2021 til 2030. Debattantene utveksler kjente argumenter, men overser at klimameldingen påpeker en faglig svakhet i metoden som brukes til å sammenligne effekten av ulike klimagasser.

Klimaplanen inneholder et kort avsnitt og to figurer som gjør rede for klimavirkningen av den kortlevde klimagassen metan. Mens karbondioksid hoper seg opp i atmosfæren, brytes metan ned på tolv år.

Stabile utslipp gir så å si ikke til ytterligere oppvarming. Store utslippskutt fører til raskt, men også mer forbigående, nedkjøling. Utviklingen i utslipp over tid har derfor stor betydning for oppvarmingseffekten av metan.

I dag uttrykkes oppvarmingseffekten av de forskjellige klimagassene i en felles enhet, såkalt global warming potential i et 100 års perspektiv (GWP100). Metoden er best til å beskrive oppvarmingseffekten av karbondioksid og innebærer at alle utslipp bidrar til ytterligere oppvarming. For metan blir det stedvis feil.

Et stort metankutt fører til nedkjøling, ikke oppvarming, av atmosfæren. Samtidig undervurderer metoden den umiddelbare oppvarmingseffekten av økte metanutslipp. En ny og bedre metode, kjent som GWP*, fanger nettopp opp sammenhengen og dynamikken mellom utslipp og oppvarmingseffekt av metan. Det er denne metoden regjeringen omtaler sin klimamelding.

Hva betyr det for kua? En stabil husdyrbestand er mindre klimafarlig enn hittil beregnet. Den slipper fortsatt ut lystgass som i likhet med CO2er en langlevd klimagass, men i sum er klimapåvirkningen mindre. Dette er godt nytt for kua og for bonden.

Hva betyr det for norsk klimapolitikk? Metan utgjør nær halvparten av jordbrukets klimautslipp. Mange klimatiltak koster penger. Redusert klimapåvirkning gjør at tiltakene blir mindre effektive i et samfunnsøkonomisk perspektiv.

Prisen på kraftfôr som reduserer utslipp fra kua er uendret, men tiltakskostnaden regnet per tonn redusert metan, øker. Samfunnet får mindre utslippsreduksjon for samme pengebeløp. Mindre utslippsreduksjon blir det også av en kostholdsendring mot mer plantebasert mat og mindre forbruk av rødt kjøtt.

Tiltaket har imidlertid en positiv samfunnseffekt drevet av en helsegevinst. Hvis man ønsker lavere metanutslipp fra jordbruket, vil det derfor være enda mer samfunnsøkonomisk lønnsomt med færre kyr. Dette er dårlig nytt for kua og for bonden.

I dette ligger kuas tragedie: På samme tid som den nye metodikken delvis frifinner kua fra å være klimaversting, styrkes den samfunnsøkonomiske lønnsomheten av kostholdstiltaket som vil gi færre kyr.

Det er prisverdig at regjeringen påpeker en faglig svakhet i metoden som brukes til å sammenligne oppvarmingseffekten av ulike klimagasser. Hva regjeringen derimot akter å bruke denne nyvunne kunnskapen til, står det ingenting om i klimameldingen.

Det skaper usikkerhet og kan føre til suboptimale løsninger. Foreløpig er GWP* ikke offisiell norsk politikk. Skal man begynne å rapportere utslipp i henhold til den nye metoden? Innføre egne klimamål for metanutslipp fra jordbruket slik New Zealand har gjort? Endre prioriteringen av klimatiltak for å ta innover seg at GWP* endrer lønnsomheten av jordbrukets klimatiltak?

Svar på disse spørsmålene er avgjørende for hvilken klimapolitikk Norge skal føre på jordbruksområdet og hvor man skal legge ned innsatsen for forskning, utredning og teknologiutvikling.

Det ville vært tragisk om ikke regjeringen skapte klarhet for kua, bonden, samfunnet, og ikke minst klimaet, om og hvordan den tenker å bruke GWP* inn i norsk klimapolitikk rettet mot jordbruket.

Dette innlegget ble publisert 11.3.2021 i Dagens Næringsliv (DN).