Insekter til fôr og mat: Hva kan vi lære av laksenæringen?

Insekter er lansert som et viktig bidrag til å løse utfordringene med matforsyning i verden.

Såpass seriøst har dette blitt at EU i 2017 innførte reguleringer om bruk av insekter i fôr og mat. Norge har innført lignende reguleringer i 2018. Men er insekter nødvendigvis en bærekraftig innsatsfaktor i matproduksjonen? Her kan vi lære noe av laksenæringen. Fôrinnhold og lokalisering vil være avgjørende for bærekraftig oppdrett av insekter.

Lakseoppdrett utviklet seg fra husdyrforskning og fôrproduksjon i jordbruket på 1950- og 60-tallet. Produksjonen startet med ulike oppskrifter på våtfôr av pelagisk fisk og biprodukter av fisk. Men dette var både lite hygienisk og vanskelig å lagre. Løsningen ble tørrfôr, som også gjorde det mulig å produsere fôr med høy energitetthet, og med det viktige fettet.

Men fôret inneholdt fortsatt mye fiskemel for å dekke proteinbehovet. Det la press på andre fiskebestander og økte prisene på fiskemel. Sammen med den økonomiske krisen i næringen på begynnelsen av 1990-tallet, førte dette til at næringen søkte etter andre fôralternativer.

Da forskning viste at soya kunne erstatte fiskemel-protein, og gi en mer «vegetarisk» laks, ble dette oppfattet som et stort gjennombrudd. Men det har medført nye problemer: blant annet økt behov for soyaproduksjon i takt med veksten i næringen.

Som blant annet belyst av Framtiden i våre hender, har soyaproduksjon ført til avskoging i Amazonas og konflikter med lokale bønder som har blitt fordrevet pga. etablering av store soya-plantasjer. Den har også ført til helseskader pga. omfattende bruk av sprøytemidler. Selv om det finnes en bærekraftssertifisering for soya har denne blitt anklaget for ikke å være strenge nok.

Utfordringene med plantebasert fôr har bidratt til eksperimentering og forskning med insekter som laksefôr. Artikkelen «State-of-the-art on use of insects as animal feed» viste til at insekter har potensial til å erstatte 25–100 prosent av soya- og fiskemelet i fiskefôret. Insektsoppdrett konkurrerer heller ikke med land- og matressurser, og kan bruke restressurser for å vokse. Men det vil kreve oppskalering.

Ikke alle tenker like positivt om oppskalering. PhD-kandidat Joshua Evans argumenterer for at «løsningsnarrativet» – markedsføringen av insekter som et universalmiddel for helse, ressurs- og miljøutfordringer – er misledende, og at insektproduksjon kan risikere samme skjebne som soya. Så fort det skjer en oppskalering av insektsproduksjon, vil konsekvensene av fôr, prosessering og transport gjøre at den ikke er noe mer bærekraftig enn konvensjonelle proteinressurser.

Om vi skal lære av overfisket og soyaavhengigheten i lakseproduksjonen, er det spesielt to ting som blir viktig: innholdet i fôret til insektene og lokal produksjon.

Afton Halloran har gjort en studie av sirissproduksjon i Thailand. I sammenligning med kyllingproduksjonen finner han at insektsproduksjon er mer bærekraftig, blant annet fordi de så effektivt kan konvertere mat til kroppsvekt. Men på gården hun undersøkte fikk sirissene samme fôr som kyllinger, som besto av hovedsakelig mais, soya og noe fiskemel.

Om fôret kan bestå mer av avfall fra grønnsaksindustrien så vil det være en fordel. Ikke minst fordi vi kan utnytte lokale råvarer, hvor vi ikke taper på transport og CO2-utslipp, slik som ved bruk av soya. Dette kan dermed gi en mer sirkulær løsning hvor vi utnytter ressursene bedre.

Men vi vet enda ikke nok om miljøpåvirkningen av insektfarmer. Ser vi til laksenæringen, som har flere miljøutfordringer enn bare fôret, som lakselus og rømming, åpenbarer det seg en del potensielle konsekvenser: hvilke effekter på økosystemet kan rømming av én million sirisser få? Og hvilke dyrevelferdshensyn bør tas? Til nå har det kanskje vært slik at vi ser på insekter som ekle, krypende vesener, men i framtiden kan dette endre seg.

Til sist bør vi stille oss kritisk til hva som er hensikten med insektoppdrett. Ett av hovedargumentene er at det kan «mate verden». Men som forsker Harold Alderman, ved International Food Policy Research Institute så enkelt formulerer: «Folk er ikke sultne i verden fordi det ikke er tilgang til mat, men på grunn av fattigdom … Inntektsassistanse er et mer direkte og umiddelbart virkemiddel for å forhindre underernæring enn å øke produksjonen».

Om det skal skje en oppskalering av en ny bioøkonomi basert på insekter, bør vi være klar over forutsetningene, og ærlige om hva vi ønsker å oppnå.

Denne teksten stod på trykk i Nationen og på Nationen.no i spalten Faglig snakka den 11.07.2018.