Små bruk og mangfoldet

Hva er bidraget fra småskala landbruk? Dette spørsmålet står i fokus i det EU-finansierte forskningsprosjektet SALSA, hvor Ruralis – Institutt for rural- og regionalforskning er partner.

Det var også tema til debatt i Nationen i desember 2017 og faktasjekkerne i Faktisk undersøkte gyldigheten i en del påstander. Som Nationens Hilde Lysengen Havro påpekte, låste debatten seg i krangel om kvantitet – hvor mye mat produserer store og små bruk. Dette gikk på bekostning av debatt om kvalitet – hva som produseres, hvordan, til hvilket marked, og under hvilke vilkår dette foregår.

I prosjektet SALSA svarer forskere på problemstillinger som EU har reist om de minste brukenes rolle for matsikkerhet. Det gjennomføres dybdestudier av små bruk og små matbedrifter i 25 europeiske og 5 afrikanske regioner. I Europa deltar så ulike land som Romania, Latvia, Skottland, Portugal og Norge. Det er klart at utfordringene er ulike, men erfaringer fra arbeidet viser at det er flere interessante sammenhenger og utfordringer som kommer ut av en slik sammenligning.

Det første som kan bekreftes er at det er svært ulik kvalitet på data om hvor mye et enkelt bruk produserer, både i nasjonal statistikk og bøndenes egen bevissthet rundt produksjon, slik Faktisk også kom frem til.

Små bruk er i prosjektet definert som bruk med opptil 50 dekar jordbruksjord i drift. I Norge utgjør dette 13 prosent av gårdene. Hedmark ble valgt som referanseregion. Selv om Hedmark for mange gir assosiasjoner til store bruk med korn, potet eller melk, er det nesten like stor andel små bruk her som for landsnittet. De fleste småbrukene ligger i fjell, skog og dalområdene. Femti dekar er ikke mye i disse områdene, hvor jorden kan være skrinn og vekstsesongen kort. Likevel har mange sitt livsgrunnlag og levesett knyttet til disse brukene.

Vi fant et mangfold på småbrukene. Den vanligste produksjonen på små bruk er sauehold. Noen ganske spesialisert, det vil si at de kun har sau, i tillegg til arbeid utenfor. Disse leverte dyr til slakt og hadde ikke planer for videre foredling selv. Inntektene fra driften er lav, men en til to inntekter utenfor gjør livet på bruket mulig.

Det strenge arealkravet ble strukket litt for å få med noen melkebruk i studien. Melkebonden er sikret markedstilgang gjennom Tine. Med lav gjeld og driftstilskudd, er inntekten noenlunde forutsigbar for de disse bøndene, som har mesteparten av arbeidstiden sin bundet opp i melkeproduksjonen. Begge disse gruppene har, selv om de er små, enda tilgang til de såkalt industrialiserte verdikjedene. Det har ikke alle.

Grønnsak-, bær- og potetprodusenter er helt avhengig av kontrakter med grossist, og her er det volum som gjelder. Småbrukere må derfor finne egne kanaler ut i markedet. Det samme gjelder småskala matprodusenter som satser på foredling av egen råvare.
Flere av småbrukerne lever ut drømmen om det gode liv på bygda for seg og barna. Noen er innflyttere som har kjøpt seg et lite bruk og som ønsker å produsere mest mulig av eget forbruk på gården og er opptatt av matsikkerhet og kunnskap om matproduksjon.

Mange småbrukere er typiske mangesyslere. De dyrker grønnsaker, bær og poteter og har noe husdyrproduksjon. Disse har, sammen med gruppen over, utviklet et nettverk av markedskanaler utenfor de store verdikjedene og bidrar til å skape et mangfold av varer i lokal- eller gårdsbutikken, kafeer, på bondens marked, ved grinda eller via nett. En del har også avtaler med spesialbutikker i de større byene. Disse har også relativt høy grad av selvforsyning fra gården.

Det samles enda inn data i prosjektets ulike regioner slik at sammenlignede analyser er foreløpige. Stikkord som vi ser felles med Norge er utfordringer med rekruttering og gjengroing i Polen, rovdyrproblematikk for skotske sauebønder og markedstilgang for lokalmatprodusenter i Latvia. En tydelig forskjell er at «våre» bønder har en bedre økonomisk situasjon enn kolleger i andre land.

Felles for alle småbrukere i SALSA-prosjektet ser ut til å være utfordringer med tilgang til de store markedene. De industrielle verdikjedene vil ha volum, enten det er bøndenes egne samvirker, private aktører eller matvarekjedenes egne produksjonsbedrifter, som er kontraktspart. Konsekvensen for småbrukeren kan være krevende og uforutsigbar. Men når nye kanaler skapes, bidrar småbrukerne til at det finnes et mangfold, ikke bare i produkter, men også av markeder i samfunnet. Det er også en viktig form for matsikkerhet.

Denne saken stod på trykk i Nationens spalte Faglig snakka og på nationen.no 14.02.2018.