Vi har kommet langt i likestillingsarbeidet i Norge, men vi er ikke i mål. I anledning 8. mars gir tre av Ruralis’ seniorforskere smakebiter på vår forskning på betydningen av kjønn i landbruket.

I over tretti år har Ruralis forsket på likestillingsutfordringer og betydningen av kjønn i landbruket. Forskningen vår har bidratt til fortellingen om hvordan samfunnsendring, strukturendring i landbruket og endringer i forventninger til kvinner og menn, har hatt betydning for det norske jord- og skogbruket, bygdene og i landbrukets organisasjoner og bedrifter. Forskningen har bidratt til økt oppmerksomhet, debatt og politisk innsats for likestilling i næringen. Samtidig er problemstillinger rundt kjønn langt fra ferdig utforsket.

I dag har kvinner og menn lik rett til gårder og landbrukseiendommer, men menn er likevel det dominerende kjønn, hvis man er opptatt av antallet. På felt hvor likestilling og kjønnsbalanse har prioritet, lykkes landbruket godt. Når det ikke har prioritet, så skjer det ingenting, eller så faller man tilbake til tidligere synder.

Vi tenker gjerne at vi i Norge ligger i front på likestillingsarbeidet. Likevel viser den pågående #metoo-kampanjen at det fremdeles er undertrykking, trakassering og taushet omkring dette, og at det har stor utbredelse også hos oss. Eksempler fra landbruket har ennå ikke nådd offentligheten. Det vil være naivt å tro at det ikke finnes, men hvor systematisk det eventuelt er, kjenner vi ikke til.

Synliggjøring og kamp for kvinners rettigheter i jordbruket

Kvinnene har alltid hatt en viktig plass i norsk jordbruk, men denne plassen har ikke alltid vært synlig og verdsatt. I det gamle bondesamfunnet ble både familien og arbeidet organisert rundt klare kjønnsroller, der mannen dominerte. Gården gikk fra far til sønn gjennom odel, mannen var familiens overhode, den som tok beslutninger, og den som representerte gården.

Selv om odelslovendringen i 1974 førte til formell likestilling, finner vi fortsatt et ideologisk etterslep i jordbruket. Forskning har vist hvordan kjønnsforestillinger og holdninger til bonderollen fortsatt favoriserer menn og menns kompetanse. Våre tidligere kollegaer, Agnes Bolsø og Berit Brandth, fant på begynnelsen av 1990-tallet ut at kvinner kjørte traktor, uten at de nødvendigvis betraktet seg som traktorkjørere. Mannen var den traktorkyndige, og kvinnen hjalp bare til. Tjue år senere viste Reidun Heggem, en annen kollega, at både mannlige og kvinnelige bønder tilskrev gutter en medfødt interesse i maskiner. Jenter var angivelig bedre til å ta vare på dyr.

Riktignok steg andelen kvinner som overtok gårdsbruk på odel jevnt fra 8 prosent i 1969 til 39 prosent i 2010, som er de siste tilgjengelige tall fra SSB. Men i 2016 var fortsatt bare 15 prosent av gårdbrukerne kvinner. Spørsmålet er om statistikken viser et skjevt bilde. Bare én bruker kan stå i brukerregisteret, og i de tilfellene ektefeller driver gården sammen, blir den ene utelatt fra statistikken. Er det kvinnen?

Forskningen vår viser at kvinnene er viktige for nyskaping i jordbruket. De stiller nye krav til både næring, ektemaker/samboere og egne liv. Kvinner som gifter seg på gård i dag, går ikke automatisk inn i en tradisjonell kvinnerolle på bruket. De gifter seg med mannen, men ikke nødvendigvis med yrket. Kvinner som velger landbruksyrket, står på ett område friere enn sine mannlige kolleger, de har ikke en mannlig bondeære å ivareta. De kan lettere velge andre løsninger, og dermed være med på å endre innholdet i bonderollen.

Mange kvinner ønsker å være synlige som bønder. Det får de til gjennom aktiv deltagelse i gårdsdriften, eller ved å være ansvarlig for tilleggsnæringer på gården. Kvinner er gjerne sentrale i utviklingen av nye næringer på gården, som gårdsturisme, Inn på Tunet/Grønn omsorg, matforedling og gårdsutsalg. Noen etablerte sannheter, som at bonden er en mann, at maskinarbeid er mannsarbeid, hva en bonde skal holde på med, og hvordan man skal dyrke jorda, er blitt utfordret av kvinner. Vi ser blant annet at kvinneandelen er høy i økologisk jordbruk.

Og så meldte skogbruket seg på

Kjønn i jordbruket hadde vært et forskningstema en stund før skogbruket ble vekket av den kjønnsblinde dvalen. I 1983 ble dette symbolisert gjennom en artikkel i fagtidsskriftet Norsk Skogbruk med tittelen «Skogbrukerjentene kaster barten». Å kaste barten var å gjøre seg synlig som kjønn, som noe som var noe annet enn alle de menn som skogbruket besto av. Tre år senere ble organisasjonen Jenter i Skogbruket (nå Kvinner i Skogbruket) dannet. Dette økte oppmerksomheten på hvordan kvinnelige arbeidstakere og skogeiere hadde det i skogbruket, hvordan de opplevde den voldsomme mannsdominansen og hvordan menn kunne behandle og forstå dem.

Ruralis sin første studie om norsk skogbruk i et kjønnsperspektiv dreide seg om praktisk skogbruk. Studien viste at det på slutten av 1990-tallet ikke lenger var lett å finne åpenlyse negative holdninger til kvinners deltakelse i praktisk skogbruk. Den største rekrutteringsutfordringen syntes å være å få jenter/kvinner til å velge praktisk skogbruk.

Den forskningen som er gjort på norsk skogbruk med et kjønnsperspektiv, er relativt beskjeden. Vi har vist at kvinnelige skogeiere kan ha andre verdier og forståelser enn de mannlige, og at de på grunn av mindre skogbrukskompetanse i større grad må basere sin forvaltning av skogen på tillit til andre aktører i skogbruket. Vi har videre vist at kvinner har kommet inn i skogbruksnæringen gjennom næringens økte behov for ulike profesjoner og eksperter. Vi har også vist at det kan være krevende for en organisasjon som Kvinner i Skogbruket å nå et mål om å gjøre kjønn irrelevant i og med at de først måtte gjøre seg synlige som kvinner. Med kjønnsbriller på er det imidlertid ikke forsket på slikt som skogeieres bruk av alternative utmarksressurser, på skogbruksaktørers innovasjon eller innflytelse gjennom skognettverk. Vi kan slå fast at kvinner ikke har inntatt skogen og skogbruket i hopetall.  Per 2015 hadde i overkant av hver fjerde skogeiendom en kvinne som referanseperson i SSBs tall. Knapt noe er endret siden 2007, da var det 24 prosent. Mjøsen Skog var det andelslaget som tidligere holdt kjønnsfanen høyest. I toppåret 2009 med kvinneprosjektet «Push-Up» var kvinneandelen i skogeierlagenes styrer der på hele 30 prosent. I 2017 var den nede på 19 prosent, og det er for tiden ingen kvinnelige lokallagsledere i Mjøsen. Det understreker vårt poeng om at der kvinnerepresentasjon ikke prioriteres, faller den tilbake.

Partnerskap, kontrakter og brudd

Samlivsbrudd innebærer ekstra utfordringer for landbrukspar. Hjem og arbeidsplass er knyttet sammen, og privatøkonomien er ofte sammenvevd med gårdsøkonomien. Gården har ofte vært i den ene partens familie i flere generasjoner, og det er ofte forventet at familiegården skal føres videre til neste generasjon. Et forskningsprosjekt vi gjennomførte, viste at overraskende få landbrukspar hadde diskutert og skrevet avtaler. Selv om jurister anbefaler at landbrukspar ved inngåelse av ekteskap eller samboerforhold tenker gjennom hvordan forholdet til eiendommen skal reguleres, er virkeligheten gjerne en helt annen.

Avtaler gir ikke nødvendigvis svar på alle spørsmål. Mer kunnskap og økt fokus på temaet vil føre til at landbrukspar lettere kan gjøre bevisste valg omkring eierforhold, investeringer og økonomi, og hvordan begge partenes interesser kan sikres. Som organisasjonene i landbruket selv konkluderer: «Å unne den annen part økonomisk trygghet er et uttrykk for omsorg og kjærlighet.»

Vår forskning viste at kvinner og menn opplever ulike utfordringer knyttet til samlivsbrudd. Kvinnene møtte i større grad på økonomiske utfordringer ved at de flyttet ut og måtte etablere seg på nytt, mens mange menn opplevde samlivsbruddet som en livskrise, der de for en periode mistet grepet.

Kjønnsbalanse i ledelsen. Gir det lik innflytelse?

I 2003 vedtok Stortinget at det skulle være minimum 40 prosent kvinner og menn i allmennaksjeselskapenes styrer. Gjennom økt mangfold skulle bedriftene bedre sin virksomhet og øke sin verdiskapning. Andelen kvinnerepresentasjon i styrerommene økte fra 8 prosent i 2002 til 40 prosent i 2009. Samvirkeorganisasjonene var ikke da omfattet av kravene om kjønnsbalanse i styrene, men styret i Norsk landbrukssamvirke vedtok i 2003 at de ønsket 40 prosent kvinneandel i sine styrer innen 2009. Bakgrunnen var at de ønsket en modernisering, og at de ville være i forkant av eventuelle lovpålegg.

Et styreverv forstås som en maktposisjon, og vår forskning spurte om hvordan idealer og forventinger til styrerollen ble koblet til oppfatninger om kvinner og menn i disse posisjonene. Ut fra tidligere forskning på landbruksorganisasjoner, forventet vi at foretrukne verdier var de maskuline, med sterke og høylytte menn. Vi fant imidlertid at både myke, harde og nøytrale verdier trekkes frem som idealer i det moderne styrerommet, og at de verdiene som begge kjønn var enige om, kunne oppfattes som kjønnsnøytrale verdier.

Økt mangfold i landbrukets styrerom har endret arbeidet i styrene, som har blitt mer profesjonelle. I styrerom med kjønnsbalanse opplever både menn og kvinner at de har makt og autoritet, men opplevelsen av denne kan variere med erfaring fra styrearbeid for den enkelte.

Den lave kvinneandelen i næringslivets lederstillinger fremstilles som likestillingskampens siste bastion. I 2010 var det 6 prosent kvinner blant konsernsjefene og de daglige lederne i landbrukssamvirkets medlemsorganisasjoner. I dag er andelen kvinner i ledergruppene rundt 30 prosent, og det samme gjelder kvinnelige toppledere i landbrukssamvirket. Det viser at fokus på kjønnsbalanse virker!

Kjønnsperspektiv i det fremtidige landbruket

Likestilling, kjønnsbalanse og kjønnsperspektiv skal være prioritert i både norsk og europeisk forskning, ifølge dagens politiske retningslinjer. Da er det viktig å utforme relevante problemstillinger, som fanger denne tematikken i prosjektene fremover. Her må forskerne i samarbeid med næringene ta ansvar, og bevilgende myndigheter må følge opp målsettingene i dokumentene.

Landbruket har vært i stadig endring, men nå synes endringsfarten å øke. Landbruket vil trenge både kvinner og menn sin kompetanse, og skal næringen være interessant for begge kjønn er likestillingsarbeid og kjønnsperspektiv fortsatt viktig. Hvordan norsk jord- og skogbruk tar i bruk ny teknologi, digitale løsninger og roboter, hvilke løsninger landbruket finner på samspill, eierskap og forretningsmodeller, hva slags muligheter vi finner innen den nye bioøkonomien, det gjenstår å se. Uansett vil ny teknologi og nye løsninger ha konsekvenser for menneskene i landbruket, og menneskene i landbruket er kvinner og menn.

Vil du vite mer?

Ta kontakt med oss så hjelper vi deg, enten det er å komme i direkte kontakt med ansatte eller finne annen relevant informasjon.