Bøndene er ikke bare opptatt av å jage forjenestemarginer, selv om mange mener at det er akkurat det de bør gjøre, skriver Egil Petter Stræte i spalten Faglig snakka i Nationen.

Tredemølle er i dag mest kjent som løpebrett hvor du selv kan regulere hastigheten etter eget forgodtbefinnende. Opprinnelig var dette et tråhjul brukt av slaver eller trekkdyr som kraft, og farten ble bestemt av de sterkeste. Norske bønder løper også på mølla for å produsere. De holder selv farten oppe, men det er ikke bare ei tredemølle i norsk jordbruk.

Bondens tredemølle har som teori opphav i boka «Farm Prices – Myths and Reality» fra 1958, skrevet av landbruksøkonomen Williard Cochrane. Teorien er fortsatt relevant for norske forhold, men norske bønder er ikke bare på individualistisk jakt etter små fortjenestemarginer.

Tredemølleteorien er knyttet til produktpriser og teknologisk utvikling. Resonnementet er omtrent som følger: I alle produksjoner skjer det en teknologisk utvikling. Hvis bonden tar slike nyvinninger i bruk, vil bonden kunne produsere med lågere kostnader eller produsere større mengde på samme tid og til samme kostnad. Dette øker arbeidsproduktiviteten.

Vi vet at noen er tidlig frampå med å ta i bruk nyvinninger, andre er seine, mens de fleste ligger rundt gjennomsnittet. Når prisen er lik for alle, vil de som først tar i bruk teknologien ha en gevinst som andre ikke får. Dette motiverer eller presser også de andre bøndene til å ta i bruk nyvinningene. Dette varer imidlertid ikke så lenge. Produktmengden i markedet vil øke fordi de aller fleste bøndene oppnår samme effektivitet, og dermed presses markedsprisen ned.

Slik fortsetter det med stadig nye innovasjoner, enten det er nye plantesorter eller nye redskaper. De som ikke henger med på dette løpet i tredemølla, får stadig mindre margin av prisen til å leve av. På et eller annet tidspunkt hopper de av.

Den eneste farbare vegen for bønder som vil overleve er enten å ligge frampå i tredemølla eller å ekspandere i areal eller volum for å kompensere for redusert fortjenestemargin pr. produsert enhet. Cochrane utvidet seinere teorien til å inkludere nettopp jordeiendom i denne tredemølla.

Ved økt etterspørsel etter jord for å utvide produksjonsvolumet drives jordprisen opp, og fortjenestemarginen blir igjen spist opp. Men nå er det ikke bare de framoverlente som kan bli vinnere. De andre får nå en reell valgmulighet. I stedet for å investere i ny teknologi, kan de trekke seg ut, leie ut jorda og på den måten hente inn fortjeneste.

En kan se trekk i norsk jordbruk som likner på trendene Cochrane beskrev. Det er sterk vektlegging av innovasjon, særlig innen teknologi. Bærekraftig intensivering, bioøkonomi, grønt skifte, klimautfordringer og kretsløpstenking er alle eksempler som skriker etter mer teknologi. Avgangen av bruk fra aktivt jordbruk er tilnærmet stabil, omfanget av leiejord øker, og bøndene klager over dårlig fortjeneste. Teorien er tilsynelatende holdbar fortsatt.

Det er dog ikke alt som stemmer. For det første mottar bonden støtte som ikke er direkte knyttet til pris. Dette kan lede i annen retning enn det tredemølleteorien angir, men hvordan er ikke helt lett å forutsi. Dessuten er det flere reguleringer, slik som kvoter med regional begrensning på kjøp og salg, arealspredekrav og jordlov som alle demper fart og virkning av tredemølla.

For det andre opptrer ikke bøndene utelukkende individualistisk. Markedsmakt gjennom samvirke har en dempende og utjamnende effekt, forutsatt at de mulighetene brukes.

For det tredje er ikke bøndene bare opptatt av å jage fortjenestemarginer, selv om mange mener at det er akkurat det de bør gjøre. Ta for eksempel framveksten av melkeroboter. Det er snart halvparten av norskprodusert melk som går gjennom en melkerobot. Denne teknologien er den enkeltfaktoren som i dag er sterkest driver for endring av bruksstrukturen i melkeproduksjonen.

Men å hevde at det alene skyldes tredemølla i henhold til teorien er feil. Det er ikke et entydig bilde av at melkeroboten gir bonden bedre økonomi. Ei heller mindre arbeid. Derimot tyder det på at den gir bedre livskvalitet. Robotbonden blir litt mer fleksibel i hverdagen, og kan være med barna på musikkøving og delta på foreldremøter. Økt bruk av melkerobot påvirker farten i tredemølla, men det bonden henter ut er noe mer enn det som kan isoleres til økt fortjeneste.

Mye tyder på at det ikke er bare ei tredemølle i norsk jordbruk. Norske bønder har ulik fart på tredemøllene sine, og det kan vi sette pris på.

Denne saken stod på trykk i Nationen og i nationen.no den 11.04.2018.

Vil du vite mer?

Ta kontakt med oss så hjelper vi deg, enten det er å komme i direkte kontakt med ansatte eller finne annen relevant informasjon.