Periferiens brøl ga oss valgresultatet

Valgskredet kan forklares ut fra reaksjoner på konsentrasjon i næringslivet og sentralisering av offentlig sektor.

Nå er valgresultatet etter lokalvalget 2019 klart. Det viser det mange har snakket mye om, men hvor forklaringene spriker. Regjeringspartiene Høyre, Frp, KrF og Venstre har alle gått på en smell, og det har Arbeiderpartiet også. Vinnerne var protestpartiene, Senterpartiet, MDG, SV og Rødt. Dette er jo en heller brokete forsamling vinnere og tapere.

Valget i år, slik vi ser det, har mobilisert langs to skillelinjer: Klimapolitikk og sentrum-periferi. Det klimapolitiske valget er blitt fremstilt som et valg der klimavennlige MDG-velgere står mot klimaskeptiske bompengemotstandere – der begge grupper har gjort det bra. Vi har en mistanke om at dette er en overforenkling. Bompengemotstanderne bør nok ikke uten videre settes i bås med klimaskeptikerne.

Bompengesaken handler om mer enn ja/nei til klimatiltak. Dels er det en finansieringsmodell som blåser opp veiutbyggingene og dels fordeles kostnadene sosialt ujevnt – dessuten er det en sak som griper direkte inn i folks liv og økonomi. At MDG har mobilisert godt, spesielt i byene, og vi antar spesielt hos unge velgere, er nok knyttet til den generelle klimaoppvåkningen, godt hjulpet av Greta Thunberg, skolestreik og klimabrøl.

Ny sentrum-periferi-konflikt

Det faktum at vi har sett et så massivt skifte i stemmegivning i distriktene, til tross for at næringslivet går godt i Distrikts-Norge, har ikke vært så godt forstått. Heller ikke at partiene til venstre for Ap har gått så mye frem.

Vår hypotese er at konfliktlinjen sentrum-periferi har gjenoppstått på en ny måte. Norsk distriktspolitikk har i mange år, både under de tidligere sosialdemokratiske regjeringene og de blå regjeringene, lagt et grunnlag for et næringsliv i distriktene som på mange måter har vært vellykket.

Mange innenfor fiskerinæringen, oppdrettsnæringen, turismen, mye av den distriktsbaserte industrien og jordbruket har opplevd gode tider. Inntektene har økt, det har vært økt lønnsomhet og det har vært ekspansjon, støttet opp ved hjelp av for eksempel fiskerienes struktureringspolitikk og kvoteordningene i landbruket.

I Norge ser vi da heller ikke den samme typen rural fattigdom og elendighet som i fattige deler av Europa, rustbeltet i USA eller marginaliserte deler av De britiske øyer. Likevel, vil vi argumentere, springer den norske distriktsmisnøyen ut av to høyst reelle og materielle forhold ved distriktspolitikken.

Strukturendringene skaper tapere

For det første, på tross av at viktige distriktsnæringer har gitt gode vekstvilkår for noen aktører, har både fiskeri, oppdrett og jordbruk gått gjennom en serie strukturelle endringer som skaper både vinnere og tapere. Det er ingen sterk sentralisering i fiskeri og jordbruk, men vi kan se en sterk konsentrasjon. Færre står for mer av produksjonen. Det er derfor de tjener bedre.

Men strukturendringene skaper også tapere. De liker ikke det som skjer like godt. Derfor ser vi da også at kritikken mot fiskeripolitikk og landbrukspolitikk holder seg til tross for at optimismen og investeringslysten hos næringsaktørene (som er igjen) holder seg.

Offentlig sektor sentraliseres

For det andre, og kanskje aller viktigst, har det over år vært tatt en lang rekke politiske avgjørelser med felles kjennetegn: Uavhengig av argumentene for avgjørelsenes fortreffelighet eller nødvendighet har de det til felles at de rent faktisk innebærer at offentlig sektor trekker seg tilbake fra periferien – sentraliseres.

Periferien tolererer ikke å ikke bli hørt. Nå har periferien sagt fra nok en gang – med sitt eget brøl.

Nærpolitireformen legger ned lensmannskontorer i distriktene, ambulansetjenesten sentraliseres, helseforetakene legger ned fødetilbud i distriktene, skolene legges ned, høyskoletilbud sentraliseres, flybaser samles, kommuner og fylker slås sammen osv., osv.

Skaper allianse Sp/venstresiden

Dette er reelle politiske valg tatt på sentralt hold – siden 2014 under ledelse av Høyre og Fremskrittspartiet, ofte med Aps stilltiende støtte. Dessuten er det politiske valg med både distriktspolitiske og sosiale/fordelingsmessige konsekvenser.

Vi snakker derfor om en sentralisering som produserer en allianse mellom Senterpartiet – som tradisjonelt står i opposisjon til sentralisering – og partier som tradisjonelt står for en sterk offentlig sektor – partiene til venstre.

De som har stått for en troverdig opposisjon til sentralisering av offentlig sektor, er derfor Senterpartiet, SV og Rødt.

En følelse av avmakt

Oppsummert vil vi derfor hevde at valgskredet kan forklares ut fra reaksjoner på konsentrasjon i næringslivet og sentralisering av offentlig sektor. Når befolkningen i distriktene i tillegg opplever ikke å bli hørt i spørsmål om rovdyrforvaltning, vindmøller, giftdeponi, riving av setre på Dovrefjell, osv. skapes en følelse av avmakt. Og det er kjernen i den norske periferiens forhold til sentrum.

Periferien tolererer ikke å ikke bli hørt. Nå har periferien sagt fra nok en gang, med sitt eget brøl.

Denne kronikken stod på trykk i Aftenposten og på aftenposten.no den 13.09.2019.