Jordvernet, mangesysleri og EU

Hvordan skiller Norge seg fra andre europeiske land i jordvernpolitikken? Først og fremst gjennom den sterke koblingen mellom landbrukspolitikk og distriktspolitikk.

I Norge har landbrukspolitikken vært et viktig redskap for å sikre aktivitet og bosetting over hele landet, og bosetting blir dermed middelet for å utnytte jordressurser fra sør til nord. Slik er jordvern, landbrukspolitikk og distriktspolitikk blitt tre sider av samme sak.

Den norske landbrukspolitikken er en historie om å se sammenhengen mellom ressurser, matproduksjon og bosetning. Hensikten er å sikre ei næring som, på grunn av kostnadsnivået i Norge, ikke er konkurransedyktig med jordbruk i andre land. Under dette ligger mål om matsikkerhet, selvforsyning og beredskap.

Siden andelen dyrka jord utgjør bare tre prosent av det totale arealet, er det naturlig at Norge er særskilt opptatt av jordvern. Det blir annerledes i Danmark hvor dyrkajorda utgjør over 60 prosent. Som i så mange andre sammenhenger er det derfor mer interessant å sammenligne oss med svenskene, for de har en matjordandel på bare sju prosent. Likevel har de ikke fokusert særlig mye på jordvernpolitikk. Hva kan forklare dette?

Jordvernpolitikken handler i EU nå like mye om å unngå urbanisering og arealforbruk i seg selv, som det handler om å sikre jordressursene.

Sveriges tidlige industrialisering, aktive avfolkingspolitikk for nordlige områder og høye grad av urbanisering, er viktige faktorer. Både i Sverige og Danmark er distriktspolitikken skilt fra landbrukspolitikken, og i løpet av de siste generasjonene har landbruket utviklet seg mot et industrilandbruk med store enheter.

I Sverige er dette begrenset til de mest fruktbare områdene av landet, og bosetningsmønsteret er konsentrert rundt de midtre og sørlige områdene. I Norge er koblingen til lokalsamfunnene og sysselsettingen blitt opprettholdt, og brukene er fortsatt hovedsakelig familieeide.

Ottar Brox’ «Hva skjer i Nord-Norge. En studie i norsk utkantpolitikk», er verdt å hente fram i denne sammenhengen. Når jorda i fjordarmer og viker ikke egna seg for effektiv matproduksjon, ut fra en bedriftsøkonomisk tenkemåte, var den likevel effektiv som del av et mangesysleri, og som grunnlag for å kunne bo i distriktene. Arbeid i nærmiljøet kunne kombineres med å drive jorda.

Landbruket ble en tilpasningsform som kombinerte ressursutnyttelse og bosetning. Her var tilpasning til lokale forhold en sentral verdi. Fiskerbonden avpasset fisket etter sesong, og etter naturlige svingninger, slik at han opptrådte både økologisk og økonomisk rasjonelt. Slik skapte mange seg en arbeidsplass i distriktene, og trengte ikke å flytte til byene.

Med økende digitalisering, kan man tenke seg at en slik form for ressursproduktivitet igjen kan være en løsning for bosettingen i distriktene? Som klimapsykolog Per Espen Stoknes ved BI har påpekt, er dette mer bærekraftig enn å tenke arbeidstidsproduktivitet.

I dag går diskusjonen om jordvernet i EUs fôra. Arealplanlegging er ikke et EU-ansvar, men ligger hos hvert medlemsland, i mange tilfeller i regioner eller provinser innad i landene. Det som derimot er EUs ansvar er landbrukspolitikk, distriktspolitikk og miljøpolitikk, og de ser på jordvern som viktig for alle disse.

Det positivt formulerte begrepet jordvern, som på engelsk oversettes til «farmland preservation», brukes i Nord-Amerika, men er sjeldent brukt i europeisk politikk. Begrepet som derimot brukes jevnlig i EU-dokumenter, er «soil sealing». Dette begrepet viser til formålet med politikken – det man ønsker å forhindre – å forsegle jorda med ugjennomtrengelig materiale.

EU er også opptatt av vern av jordkvalitet, som jordhelse og karboninnhold, og ikke bare kvantitativt for å unngå nedbygging, som det norske jordvernet. Europa fokuserer stadig mer på menneskers forbruk av areal generelt, og de konsekvenser dette får for klimagassutslipp, økosystemer, offentlige kostnader og folkehelse.

Jordvernpolitikken handler i EU nå like mye om å unngå urbanisering og arealforbruk i seg selv, som det handler om å sikre jordressursene.

Kanskje skal vi hente fram Ottar Brox igjen, og i større grad se politikken om bosetning, jordbruk, skogbruk, fiskeri og bioressurser i sammenheng, for en fortsatt bærekraftig arealbruk i framtida?

Denne saken ble publisert i spalten Faglig snakka i Nationen den 28.10.2020.