Staten kan bevare dyrkajorda – hvis den vil

Hvordan jordvernet praktiseres, påvirker i stor grad framtidens landbruk. 21. mai la regjeringen fram sin oppdaterte jordvernstrategi, og på mange måter signaliserer den en strengere politikk. .Det nasjonale målet for jordvern strammes inn, slik at det maksimalt blir lov å omdisponere 3.000 dekar årlig.

.Det skal utredes sterkere vern av de viktigste jordbruksarealene. .Kommuner som utarbeider egne strategier for jordvern skal få tilskudd.

Lenger ned i strategien er det imidlertid gjemt et poeng det er verdt å rope høyere om: Bedre samhandling og planlegging av sammenhengen mellom lover i ulike sektorer – som landbruk, samferdsel og bolig. Ikke bare lover, men også politikk på tvers, må sees mer i sammenheng for et sterkere jordvern. Alle politikkområder som handler om arealene, blir nemlig indirekte jordvernpolitikk.

Staten har flere hoder i jordvernpolitikken, og jorda verdsettes dermed på ulike måter. På en side sier staten at det er viktig å ta vare på dyrkajord gjennom en skjerpet nasjonal jordvernpolitikk.

Samtidig sier staten, gjennom Statens vegvesen, noe om verdien av landbruksjord når de erstatter dyrka mark som går tapt når en ny vei skal bygges.

Systemet for ekspropriering av jord til infrastruktur gjør at bonden kun sitter igjen med en symbolsk sum, om lag en tusendel av det han ville fått for jorda dersom den hadde blitt regulert til boligformål. Dermed svekkes jordvernet. Jorda blir vanskeligere å drive, ettersom det plutselig går en vei rett over den.

I tillegg opplever bonden at han ikke får i nærheten av den kompensasjonen han burde hatt, og blir kanskje ytterligere fristet til å sikre millionbeløp til seg selv og etterslekten hvis han får endret statusen fra landbruks- til boligformål.

Bondeopprøret ruller over landet, og jordbruksoppgjøret er nå sendt til Stortinget.

Hvem er bøndene som bråker? Her er både store og små bruk. Store bruk skulle lønne seg. Dette sa både landbruksministrene Gunhild Øyangen (Ap) på åttitallet og Sylvi Listhaug (Frp) i den første Solberg-regjeringen. Men så ble det ikke slik, storgårdene er tynget i gjeld, mens avløseren får bedre betalt enn bonden.

Særlig i bynære områder tjener gårdbrukere veldig lite per dekar i forhold til verdien av det samme dekaret som boligtomt. Landbruk i byområder blir forholdsmessig mindre lønnsomt i et marked der boligtomter er forholdsmessig dyrere. Særlig i disse områdene må en bonde ha stort personlig engasjement for å drive med landbruk. Hvis staten ønsker å ta vare på den beste matjorda, kan de gjøre det mer økonomisk attraktivt å dyrke den. Det er igjen verdt å minne om poenget at vi verner ikke jord for landbrukets skyld, men for å bevare ressursen som kan gi mat til storsamfunnet og fremtidige generasjoner.

Staten har flere hoder i jordvernpolitikken.

Boligbygging har en sterk posisjon i den generelle lokalpolitikken, mens staten har en mer fremtredende rolle i veipolitikken og landbrukspolitikken. Bygging av boliger har i stor grad blitt overført til markedet, og markedet for boligbygging og politikerne er i et gjensidig avhengighetsforhold til hverandre. Politikerne er avhengige av utbyggerne for å få bygd nye boliger, og markedet er avhengige av at politikerne endrer formål for arealene de ønsker å bygge på i kommuneplanen.

Så lenge kommuneøkonomien er avhengig av at befolkningen vokser og næringslivet etablerer seg, har imidlertid dyrkajorda dårlige kår. Og dess mer makt markedskreftene har i det norske planleggingssystemet, dess dårligere kår har en ressurs som ikke kan true med å flytte ut av kommunen for å få viljen sin.

Jordvern handler altså om en rekke ulike politikker. Hvis staten faktisk ønsker å ta vare på dyrkajorda, må ikke bare lovene, men også politikken på tvers av sektorer, innrettes etter dette.

Denne kronikken stod på trykk i Kommunal Rapport 10. juni 2021.