Korn i henger Foto: Ruralis
Korn i henger Foto: Ruralis

Kornlagring trengs ikke?

Når kornlagrene er lave, blir markeder og politikere nervøse, skriver Bjørn Eidem i en kronikk i Klassekampen.

Solbergregjeringa holdt fast på at beredskapslagring av korn ikke er nødvendig – det koster mer enn nytteeffekten kan forsvare. Resonnementet er at Norge har penger til å kjøpe det kornet som trengs, også i en krisesituasjon der kornprisen mangedobler seg.

Nå har kornprisene økt kraftig, og Russland, verdens største eksportør av hvete, øker eksportrestriksjonene i form av avgifter og kvoter. Vi har et godt stykke igjen til en fullskala global matvarekrise som fra 2008 til 2013, da en rekke eksportørland innførte eksportforbud eller -restriksjoner. Men hvis prisene i verdens råvaremarkeder fortsetter å øke, kan vi komme dit ganske raskt.

Det er opplagt et etisk dilemma å ha som strategi å la krisa komme, for så å løse egne problemene ved å forsterke krisa, by opp prisen ytterligere og kjøpe maten «ut av munnen på fattige folk». Men spørsmålet om beredskapslagring er mer komplisert enn som så. Forståelsen av mer generell geopolitisk dynamikk og makt knyttet til mat mangler i den norske debatten. Vi vet at Forsvarets forskningsinstitutt har bidratt til å belyse militære og sikkerhetspolitiske sammenhenger som er viktige for Norge.

Verdens handels- og matvaresystem har vært ganske robuste etter andre verdenskrig.  Bare rundt 1974 og 2008 har det gått skikkelig galt. Begge gangene har lave globale kornlagre vært en forutsetning for og medvirkende årsak til krisa. Verdens hvetelager lå på cirka 200 millioner tonn rundt år 2000, før det falt til rundt 130 millioner tonn i forkant av markedsuroen, innledet med årene 06/07 og 07/08 da Australia hadde tørke to år på rad i kombinasjon med svake år både i Ukraina og i EU.

Måler vi lagrene i antall dagers forbruk, ser vi at verdens hvetelagre falt fra 125 til 76 dagers forbruk fra 2001 til 2003. Deretter holdt de seg lave til krisa i 2008. Nå er lagrene oppe i over 130 dager.

Forskjellen fra forrige krise er at da hadde eksportørlandene, som sørger for volumet i verdensmarkedet, og gruppen av forbrukerland som er avhengig av import, omtrent  halvparten av det globale lageret hver. Nå har importørlandene mer enn doblet sine lagre, mens eksportørene ligger på det samme lave nivået. Det kan tolkes som at  verdensmarkedet er like sårbart som det var i i forkant av 2008, og at importørenes tillit til  verdensmarkedet er halvert. Det er en vesentlig endring fra sist Norge gjennomgikk sin strategi.

Når brødprisene stiger, blir det politisk uro.

Like viktig som den direkte innvirkningen av lave lagre på markedet og prisene, er den indirekte virkningen på verdens politikere. Når brødprisene stiger, blir det politisk uro. I 2008 så vi at en rekke relativt politisk stabile land vedtok eksportforbud på korn og andre matvarer, noe som forverret og forlenget krisa. Lærdommen er at når lagrene er lave, blir både markeder og  politikerne nervøse.

Før 2008 var det relevante spørsmålet om Norge, som et rikt land, kunne tillate seg å ikke bidra til å holde globale lagre oppe som bidrag til internasjonal stabilitet. Nå er spørsmålet: Hvorfor har verdens importører doblet sine lagre de siste ti åra, mens Norge har fortsatt å avvikle sin lagerkapasitet? Og trenger vi en ny krise for å ta utfordringene på alvor?

Kronikken stod på trykk i Klassekampen mandag 31. januar 2022.