Kunstig kjøtt er ekte kjøtt som er produsert på kunstig vis i laboratorier og bioreaktorer.

Slike produkter, sies det, vil i fremtiden kunne gi forbrukerne billige og fullgode alternativer til «konvensjonelt» kjøtt og dempe bekymringer rundt kjøttets konsekvenser for dyrevelferd eller klimaendringer.

På et tiår har produksjonsprisen på en kunstig burger falt fra 250.000 til rundt 10 euro. Et pilotanlegg og testrestaurant for journalister har åpnet i Israel, og fremdyrkede kyllingnuggets er godkjent og satt på restaurantmenyer i Singapore.

Likevel hører allment konsum av kunstig kjøtt primært fortsatt til fantasien, eller i det minste til fremtiden. Tilgang til og pris på innsatsfaktorer er bare begynnelsen; reelle innhogg i det «konvensjonelle» kjøttkonsumet vil medføre grunnleggende samfunnsstrukturelle omlegginger av landbruket, med uante ringvirkninger for både miljø, økonomi, lokalsamfunn, og selve menneskers forhold til mat.

Ekspertene strides om hvor realistisk og ønskelig denne utviklingen er, og både de miljømessige, helsemessige, etiske og økonomiske spørsmålene er mange.

Forskere fra en rekke institusjoner og fagfelt bidrar i prosjektet «Overgangen til biosyntetisk protein: evaluering av effekter, utfall og muligheter for Norges post-animalske bioøkonomi (Protein 2.0)» som ledes av Ruralis for å utvikle strategier og anbefalinger tilpasset norske publikum.

I prosjektet gjennomføres dybdeintervjuer med aktører i norsk matsektor, som ledere i husdyrhold, fiskerinæring, dagligvarebransjen, og blant flere nye matprodusenter. Målet er ikke å vurdere troverdigheten (eller ønsketheten) til teknologien som sådan, men å høre ulike syn på hvordan dagens næringer og aktører vil kunne påvirkes av et slikt produkt.

Noe som viser seg er at selve ideen om kunstig kjøtt får oss til å tenke over vår nasjonale matkultur, og hvordan vi i Norge skiller oss fra andre land.

Informantene har nemlig mange samfunnsmessige forklaringer på hvorfor kunstig kjøtt vil eller ikke vil bli tatt godt imot på norske markeder. Kunstig kjøtt ser nesten ut til å fungere som et slags samfunnsmessig speil som kan få oss til å sammenligne norske vaner, holdninger og interesser, med andre land.

Et slikt område, er hva som kjennetegner norske forbrukere. Flere informanter ga her uttrykk for at norske konsumenter «er mest opptatt av pris», men at de også synes at «naturlighet» er viktig. Dette ble gjerne satt i kontrast med tendenser i andre land. Svenske og tyske forbrukere ble for eksempel sagt å være langt mer opptatte av å gjøre bærekraftige valg.

En informant fremhevet USA og Asia som steder hvor forbrukere generelt vektlegger «naturlighet» i mindre grad, men hvor matprodukters CO2-avtrykk til gjengjeld får mye oppmerksomhet.

Norske forbrukeres tilsvarende vurderinger av matprodukters miljøkonsekvenser ble derimot beskrevet som mer holistiske, med bredere forståelser av hva slags ressurs- og arealmessige konsekvenser ulike produksjonsformer medførte.

Et annet område som ble trukket frem, var norsk innovasjonskultur eller mangel på sådan, da gjerne i diskusjoner om investeringskapital og hva det betyr at store selskaper som Cargill og Nestlé viser interesse og investerer store summer i oppstartsselskaper rundt kunstig kjøtt.

«Kunstig kjøtt ser ut til å være et godt utgangspunkt for nasjonale samfunnssammenligninger.»

Kjøtt

Høy velstand ble gjerne brukt som forklaring på manglende evne og vilje til innovasjon og store satsinger, som kunstig kjøtt ble ansett som eksempel på.

En informant beskrev seg som «pessimistisk på Norges vegne når det gjelder storskala forskning og utvikling. Vi har penger til å gjøre fantastiske ting, men vi tør ikke». Andre sa at «ingen ville starte opp syntetisk kjøttproduksjon i Norge» fordi man ikke finner investorer her, og at mangelen på investorer i Norge er en «samfunnsstrukturell begrensning».

Også strukturer i norsk landbruk og matvarekjeder ble fremsatt som særegne faktorer som påvirker mottageligheten. Særlig ble innkjøpssjefenes makt i en høykonsentrert norsk dagligvaresektor trukket frem og sammenlignet med England og andre land som har høyere variasjon i dagligvaretilbydere

Og mens en fremtidig vekst i kunstig kjøtt som reell konkurrent med tradisjonell kjøttproduksjon kunne tenkes å resultere i at kjøttprodusenter gjør driftsendringer i retning av høyere dyrevelferd som konkurransefordel, ble det rapportert om begrenset rom å gjøre en slik dreining i Norge.

Som en informant sa, er «nivået på dyrevelferden konsekvent på tvers av produkter. Få er særlig dårligere enn gjennomsnittet, og få er særlig mye bedre. Det skiller oss fra land med høyere variasjon i dyrevelferden, som England, Nederland og Sverige».

En fjerde dimensjon som må nevnes, er hvordan informantene så for seg fremtidige konsekvenser av kunstig kjøtt for norsk husdyrhold. Noen mente (i delvis kontrast til informanten over) at hvis kunstig kjøtt gjør et voldsomt byks inn på forbrukermarkedet, ville det tvinge frem omstruktureringer i deler av norsk kjøttproduksjon i retning av høyere dyrevelferd, og at andre land med begrenset mulighet til å legge om produksjon i en slik retning ville kunne oppleve langt mer dramatiske strukturendringer.

I intervjuer går mye tid og energi med på å utforske informantens synspunkter for å få frem komplekse saks- og årsaksforståelser, sammenlignet med spørreundersøkelser som egner seg bedre til å påvise grader av kjennskap til eller aksept av et fenomen. Generaliserbarheten er begrenset.

Like fullt: kunstig kjøtt ser ut til å være et godt utgangspunkt for nasjonale samfunnssammenligninger. For en forsker som har gjort mange lignende intervjuer på helt andre teknologiområder, er det slående hvor tett knyttet kjøtt ser ut til å være med nasjonale særegenheter. Trenger vi et eget forskningsprosjekt om kjøttnasjonalisme?

Denne saken ble publisert i spalten Faglig snakka i Nationen 16.03.2022.

Vil du vite mer?

Ta kontakt med oss så hjelper vi deg, enten det er å komme i direkte kontakt med ansatte eller finne annen relevant informasjon.

  • Dette feltet er for valideringsformål og skal stå uendret.