Kunsten å være optimist i et landbruk mot alle odds
Kunsten å være optimist i et landbruk mot alle odds
Mens prisene herjer, kostholdsrådene truer og det blir stadig færre gårdsbruk, holder melkebonde Ingunn Dretvik hodet over vannet og humøret oppe.
I en tid hvor rekrutteringen til landbruket blir stadig dårligere, er trebarnsmoren klar på hva hun selv vil fortelle egne barn for at de skal se en framtid som bonde.
I fem år har 39-åringen drevet heimgården Digre Øvre i Bratsberg utenfor Trondheim. Før hadde Ingunn kontorjobb og kyrne på gården sto i båsfjøs.
– Jeg stilte som krav til pappa at hvis jeg skulle ta over gården, så måtte han bygge om til løsdriftsfjøs. Da svarte han bare «OK», smiler Ingunn mens hun steker vaffel etter første økt av arbeidsdagen.
I horisonten hviler Vassfjellet, der trondhjemmerne strømmer til om vinteren for å kjøre slalåm og drikke kakao.
I kulturlandskapet kjemper gårdbrukerne for å overleve. At Digre Øvre fortsatt er i drift i dag, er ikke en selvfølge. Odelsdatter Ingunn hadde ingen plan om å bli bonde.
– Som 18-åring var jeg ikke interessert i opplegget her i det hele tatt. Jeg så ikke sjarmen, forteller hun.
Mindre miljøer går utover rekrutteringen
Landbrukets framtidsutsikter er et av temaene som belyses i Ruralis-rapporten «Trender i norsk landbruk 2022». Et representativt utvalg av norske bønder har svart på en rekke spørsmål om økonomisk og produksjonsmessig utvikling, samt hvem de tror driver gården om 20 år.
– Ikke for å male et pessimistisk bilde, men pila peker jo i én retning. Det blir færre bønder og flere nedlagte gårdsbruk, sier forsker Anders Melås i Ruralis som sammen med kollega Alexander Zahl-Thanem har laget trendrapporten.
I 2022 var det 37 682 gårdsbruk i Norge, en nedgang i antall gårdsbruk på 15,9 % sammenlignet med 2012. Går vi tilbake til 1989, var antallet gårdsbruk nesten 100 000.
I rapporten svarer 16 % av bøndene at de tror at de fortsatt driver gården selv om 20 år. 40 % tror barn eller noen i slekta har tatt over. 10 % mener gårdsdriften er nedlagt og 7 % ser for seg at jorda er forpaktet bort og drives av andre. En større andel svarer at de ikke vet hva fremtiden bringer.
Færre bønder gir også færre å spille på lag med. Melås mener mangel på et landbruksfaglig miljø er dårlig nytt for rekrutteringen til bondeyrket.
– Er du eneste bonden i bygda blir det desto tyngre å holde på, sier Melås.
Melkebønder i fritt fall
Myndighetenes krav om å legge om til løsdriftsfjøs får store konsekvenser for mange bønder. Fristen for omlegging har blitt skjøvet på snart i en mannsalder. Men fra 1. januar 2034 skal båsfjøsene offisielt være historie.
– Når løsdriftskravet blir innført, vil det forsvinne en haug med bønder. Vi ser ingen tegn til noe annet, sier forsker Eirik Magnus Fuglestad i Ruralis som blant annet forsker på strukturer og teknologiutvikling i landbruket.
I rapporten er tallenes tale klare: 16 % av melkebøndene som driver med båsfjøs i dag ser for seg å legge ned i fremtida, mot bare 3 % av dem som allerede har løsdriftsfjøs.
I 2021 ble det anslått at en kuplass i et løsdriftsfjøs vil koste mellom 147 000 kroner og 386 000 kroner. Dette er en kostnad mange ikke har mulighet til å ta, ifølge Fuglestad.
Han ser en langvarig trend der et konkurransedyktig landbruk er et landbruk med stadig større gårder og produksjoner.
– Det er en stilltiende aksept for å effektivisere gårdsbrukene. De skal bli større og mer moderne, men da blir det ikke mange igjen. Vi tenker ikke over konsekvensene av å låse utviklingen i en retning, mener Fuglestad.
Samtidig «truer» nye kostholdsråd bønder som produserer melk og kjøtt.
I sommer fikk vi en smakebit på Helsedirektoratets nye kostråd som kommer i 2024, der foreløpige anbefalinger er å konsumere maks 350 gram rødt kjøtt i uka, og 350–500 ml melk hver dag.
Organisasjonen EAT, med Gunhild Stordalen i front, tar det enda lengre. I sitt forslag til en ny diett for en bærekraftig og klimavennlig matproduksjon, mener Stordalen at vi må kutte drastisk ned på kjøtt, melk og egg. Dette vil medføre kollaps i det norske landbruket, mindre selvforsyning og mer import av mat fra utlandet, ifølge Bondelaget.
Anders Melås opplever at den offentlige debatten rundt landbruk, kostråd og klima er noe som engasjerer kommende bønder.
– Vi har blant annet snakket med elever på landbruksskoler som føler at bønder fremstilles som syndebukker og klimaverstinger. Samtidig ser vi foreløpig ikke noen markant nedgang i kjøttforbruk. Realiteten er jo at det ikke er noen vits i at norske bønder reduserer sin kjøttproduksjon, hvis ikke norske forbrukere spiser mindre kjøtt. Dette må starte i forbrukerenden, mener Melås.
En ny bonde blir rekruttert
– Jeg skulle ikke bli bonde nei, forteller Ingunn.
Men en dag kom det besøk på gården
– Jeg var 18 år og tilfeldigvis hjemme da en Tine-rådgiver kom hjem til foreldrene mine. Vi satte oss ned sammen og så på tall i produksjonen og mulighetene som lå der. Jeg ble interessert i det faglige rundt melkeproduksjon og forsto at det var mye vi kunne gjøre for å få gode resultater. Der og da bestemte jeg meg for å ta over gården, forteller Ingunn.
Etter videregående tok hun bachelor i husdyrfag. Da Ingunn var ferdig med studiene, fikk hun jobb som kraftfôrselger. Så ble hun rådgiver i Tine. I seks år reiste hun rundt til melkebønder, leste tall og ga råd. I 2019 tok hun over heimgården og ble fulltidsbonde.
– Pappa følte nok at han måtte ta over gården. For min del handlet det om mulighetene jeg så faglig – jeg kunne fordype meg i alt som påvirker produksjonen, forteller Ingunn.
I dag har gården en melkeproduksjon på 220 tonn. Nå satser Ingunn på å øke den til 330 tonn og få det som fast kvote.
– Det skal jeg klare uten at jeg trenger verken mer kyr, jord, eller plass i fjøset. Jeg får snart en melkerobot og har tatt en beslutning om å slutte å sende kyrne på sommerbeite. Nå skal jeg få til mer stabil kalving gjennom hele året og mer sommermelk som er bedre betalt, forteller hun.
– Hva er mest sannsynlig scenario for gårdsdrifta her om 20 år?
– Om 20 år driver jeg selv, håper jeg. Og så må ungene ha begynt å finne ut om de vil ta over. Da er datteren min 34 år, det samme som da jeg tok over. Men noen skal drive gården her. Vil ikke dem, så skal jeg alltids finne noen andre. Det er bare muligheter her. Landbruk er viktig!
Plass til flere med «motvekst»?
Ingunn nyter en stille stund og en vaffel laget på melk og egg fra gården. Hun er alene om å gårdsdriften, men har god hjelp fra sin far Morten som bor i kårboligen. Melkeproduksjonen var det besteforeldrene hennes som startet med. Før var det mange melkebønder på gårdene rundt omkring, nå blir det stadig færre.
– Rundt meg er det flere melkebønder som har sluttet den siste tiden. I Klæbu tror jeg antallet er halvert de siste årene. Folk når pensjonsalder og nye generasjoner er ikke så interesserte i å ta over, sier Ingunn.
Ingunn mener flere burde fått økonomisk mulighet til å bygge om til løsdriftsfjøs. Men hun tror ikke at framtida er at alle skal bli så store.
– Vi trenger alle som holder på, slår hun fast.
I trendrapporten svarer 54 % av bøndene at de anbefaler sine barn å ta over gården. 16 % vil derimot ikke anbefale ungene det – en økning på 6 prosentpoeng sammenlignet med 2020.
– Hva bøndene svarer her, handler nok mye om hva som har vært i debatten i det siste. Mange opplever at det økonomiske ikke går opp. Men det er lovt at det skal komme en inntektsopptrapping, så mange har nok forventninger til dette. Samtidig er det viktig å nevne at noen klarer seg også veldig godt økonomisk. Så handler det nok også om mer enn det økonomiske – så lenge det gir mat på bordet å være bonde, tror jeg mange vil anbefale yrket til sine barn. De vil drive med dyr, jord og være sin egen sjef, mener forsker Anders Melås.
Eirik Magnus Fuglestad bruker ofte begrepet «bondens tredemølle» når han skal beskrive bøndenes nye hverdag. Det handler om at de må springe stadig raskere for å få det til å gå rundt.
– Det er ingen tegn til at det stopper. Vi trenger en mer aktiv politikk som ikke fokuserer så mye på effektivisering, men hva vi vil med landbruket. Kan vi gi penger og tilskudd som gjør at bonden kan drive flere produksjoner på areal som ikke i dag blir sett på som lønnsomme? Kan vi gjøre det mulig å være bonde på mer perifere områder i landet vårt, der det ikke er mulig å drive økonomisk lønnsomt i dag? Det kan sørge for flere gårdsbruk i hele landet og gjøre at vi får rekruttert flere inn i landbruket, sier Fuglestad.
Han slår et slag for det han kaller «motvekst» eller «vekstfri utvikling».
– Det er økologisk helt umulig å ha evig vekst på en avgrenset planet. Jeg snakker ikke om stagnasjon eller resesjon, men en ny måte å tenke på. Et viktig premiss for vekstfri utvikling er å bruke mindre energi og ressurser enn vi gjør i dag. Konkret kan det være et landbruk hvor det blir mulig å ha halvparten av kyrne, men samtidig få mer for melka. Eller at du dyrker gulrot og potet på deler av jordet hvor du produserer gress til fôr i dag. Men skal vi ha et vekstfritt samfunn, så må vi alle begynne å leve litt annerledes, ikke bare bøndene, sier Fuglestad.
– Samfunnet har dratt litt ifra
Ruralis-forsker Brit Logstein har forsket på de psykososiale delene av landbruket og bøndenes opplevde helse og livskvalitet. Hun ser at ulikhetene i samfunnet øker og peker på at dette kan påvirke om en ny generasjon er villig til å ta over gården – eller ikke.
– En 17–18-åring med odelsrett vil se at foreldrene kanskje ikke blir så rike. Samtidig kan han eller hun tenke at det er en utrolig meningsfylt jobb å være bonde, sier Logstein.
Hun viser til at det for noen i dag er viktig å ha en økonomi som gir gode muligheter for ferie og fritid. Det kan gjøre at enkelte vil revurdere om bondeyrket er riktig valg for dem, mener hun.
– Samfunnet ellers har nok dratt litt ifra og det har blitt større ulikheter. Mange bønder føler nok seg ikke som en del av dette, sier Logstein.
Ingunns far Morten Dretvik er i dag pensjonert bonde, men tar stadig en arbeidsøkt i fjøset med høygaffelen for å spre fôret til kyrne. I dag er intet unntak. I fjøset som han bygde om for snart 20 år siden, ser han at datteren har fått økte kostnader som gjør det dyrt å være bonde.
– Prisene er jo satt. Vi får ikke noe mer for det vi leverer. Og kostnadene er nå slik dem er, du skal være god for å forhandle på dem, sier han.
Ingunn sier hun klarer seg ganske godt i dag, men at hun må være forsiktig med hva hun bruker penger på. Hun tror økte kostnader kan ha noe å si for rekrutteringen.
– Det blir dyrere å ta over gårder, og drive dem. Jeg tror dagens unge er mer bevisst på hva de bruker tida si på og hvordan de vil leve livet sitt, sier hun.
Anders Melås i Ruralis tror konsekvensene av dyrtida vil vises godt også i neste trendundersøkelse i 2024.
– Absolutt. Vi vil nok som i 2022 se de samme tendensene til at en andel av bøndene ikke er særlig optimistiske for gårdens videre drift og økonomien sin. Men det er vanskelig å si i dag at dyrtida skremmer folk bort fra yrket. Jeg tror mange tenker at dette er en unntaksperiode og at det på sikt vil komme bedre tider. Å ta over en gård er jo dessuten en jobb du skal ha over lang tid, sier Melås.
Melkebondens beskjed til framtida
For Ingunn er det fortsatt mye igjen av arbeidsdagen når det nærmer seg middagstid. I oktober er det mye papirarbeid som må til når hun skal levere inn søknad om produksjonstilskudd. To ganger i året leverer hun opplysninger til myndighetene, med utbetaling året etter.
39-åringen er uten tvil positiv for framtida. Og Ingunn er opptatt av å fortelle sine egne barn at det er mulig å leve et godt liv som bonde i dag.
– Jeg vil vise ungene mine qat det går an å være bonde og fint å kombinere den jobben med andre ting. Når du er bonde kan du selv skape det livet som du ønsker deg, sier Ingunn.
– Er du stolt over å være bonde?
– Ja, jeg vet hva jobben min betyr. Jeg lærer utrolig mye og har alltid mulighet til å strekke meg etter noe mer og bedre. Jeg ser dyrene vokse og ha det bra og hva jeg får til på jordet – og ikke. Så jeg ser bare utviklingsmuligheter, avslutter Ingunn Dretvik.
Digre Øvre
Gård i Bratsberg utenfor Trondheim
Har siden 2019 vært drevet av Ingunn Dretvik (39), fjerdegenerasjonsbonde i familien
Tilknyttet gården er det melkeproduksjon, kjøttproduksjon, samt grasproduksjon og skogbruk
Produserer i dag 220 tonn melk, men vil øke kvoten til 330 tonn
Publisert: 14 desember 2023 | Oppdatert: 13 februar 2024