Hvor skal de nye slåttemark-entusiastene komme fra?

Endringer i Bygde-Norge gjør sosialiseringen av neste generasjon slåtteentusiaster stadig vanskeligere.

FNs miljøprogram har satt et mål om å stanse og reversere det økende tapet av biologisk mangfold – inkludert restaurering av økosystemer i landbruket. Miljødirektoratet har uttalt at restaurering av slåttemarker vil bidra til at Norge når FNs mål om å gjenopprette 30 prosent av forringende økosystemer innen 2030. Men hvor enkelt er det egentlig?

Som en del av det NIBIO-ledet forskningsprosjektet RESTORE, har vi snakket med forvaltere av slåttemark over hele landet. Deres dedikasjon til å bevare kulturlandskapet og det biologiske mangfoldet er eksepsjonelt, men for mange blir det mer og mer utfordrende.

Det var en annen verden når tradisjonell forvaltning av slåttemark var en del av det kommersielle landbruket. Under 1800 og tidlig 1900-tallet svermet det av arbeidere som flittig samlet hvert siste grasstrå, eller som en reisende sa det i 1882; nordmenn kunne lage høy av steiner.

På den tiden, var ikke høy et biprodukt av landskapsforvaltning. Dersom man ikke fikk slått enga, betød det sannsynligvis sult for både dyra og gårdsfamiliene selv. Å samle høyet var derfor en akutt nødvendighet, forbundet med en følelse av et kollektivt formål, og en stor følelse av glede og lettelse når jobben var gjort. Skjøtselen av slåttemarkene var altså en kritisk del av livet.

Nabolag eller grendelag møttes, arbeidet sammen og feiret når slåtten var over. Over tid, utviklet også de yngre i nabolaget en tilknytning til landskapet, lokalsamfunnet sitt, og – for noen – det harde arbeidet rundt slåtten i seg selv.

Hesjing på Sunnmøre 1966 Foto: Andreas Vartdal CC BY-SA 3.0/Wikipedia.31

Spoler vi fram til 2020-tallet, er situasjonen ganske annerledes. Entusiastene som nå forvalter slåttemarkene vokste opp med barndomsminner om piknik på nyslått eng, samarbeid med naboer under slåtten, en omsorg og forståelse for planter, dyr og landskapet rundt dem, et ønske om å fortsette opplevelsen og, ofte, med håp om å føre de samme følelsene videre til neste generasjon.

Samfunnet har imidlertid endret seg. Mens man tidligere hadde mange motiverte arbeidere rundt seg – familie, frivillige eller betalte – som kunne komme på kort varsel og bidra i slåtten, er det i dag stadig vanskeligere å finne folk. Gårdsfamiliene er mindre, aktive naboer er stadig sjeldnere, folk tar lange ferier om sommeren, og «pliktsamfunnet» er borte. Som et resultat, som en informant sa det, når man leter etter arbeidskraft for hjelp til å slå markene «spiller [det] nesten ingen rolle hvor mye vi betaler, for folkene er ikke der».

I tillegg, blir det stadig vanskeligere å gjøre arbeidet med slåtteengene meningsfulle og trivelige for de som vokser opp i dag. Det finnes ingen kommersielle markeder for høyet, markene blir gjengrodd av skog, været blir stadig mer uforutsigbart, de tunge tohjulstraktorene som ofte brukes kan ikke kjøres av små barn, det er færre naboer som kan hjelpe til, og barn – med mange alternative aktiviteter – prioriterer ofte rekreasjon fremfor hardt fysisk arbeid.

Når forvaltning av slåttemark er frivillig, er entusiaster avgjørende. Men slik det ser ut i dag, hvor skal de nye entusiastene komme fra? Det er ingen tvil om at noen yngre fremdeles har denne entusiasmen, men det er heller ingen tvil om at det blir stadig vanskeligere for de som vokser opp i dag å utvikle den samme tilknytningen til slåtteengene som tidligere generasjoner har gjort.

Frivillige ordninger for landbruksmiljø utformes av økonomer og økologer. Fra et økologisk perspektiv, er spørsmålet hvilke forvaltningstiltak de må følge for å sikre at biologisk mangfold bevares. Fra et økonomisk perspektiv, vil spørsmålet være hvordan en arealforvalter kan oppmuntres til å iverksette forvaltningstiltak, og hva som er minimumsbeløpet de i så fall må betales.

Skal Norges slåttemarker overleve på lang sikt, må vi imidlertid stille andre spørsmål: I en verden i endring, hvordan kan vi gjøre forvaltningen av slåtteengene mer givende? Og hvordan kan vi utvikle de bygdesamfunnene som trengs for å støtte disse landskapene slik de gjorde tidligere?

Det er ingen vei tilbake til de forholdene som før gjorde slåttemarkene til en essensiell del av landbruket. Hvis disse landskapene langsiktig skal bidra til Norges løfte om å restaurere 30 prosent av de forringende økosystemene innen 2030, må vi tenke nøyere gjennom hvordan vi kan motivere neste generasjon arealforvaltere til å bli fremtidens entusiaster.

Saken ble publisert i spalten Faglig snakka i Nationen den 31.3.2026.