Sosialinvesteringer bygger bygdeøkonomien

Kommuner kan bli så opphengt i kortsiktige innsparinger at de ender med å spare seg selv fra gård og grunn.

Økonomi er ofte det som er fremst i hodene til de som styrer bygdekommuner med synkende folketall. Skoler er dyre; sykeheim er dyrt; og med færre barn, flere eldre og færre i yrkesaktiv alder blir økonomi vanskelig. Med færre arbeidsplasser og synkende arbeidsstyrke er det ikke nok penger til velferdstjenester. Gjelden øker, og det pekes på skolenedlegging for å frigjøre penger for å ta vare på flere eldre. Flere kommuner må ta vanskelige avgjørelser som ikke er populære. De som bor i bygdekommuner vil ikke nedlegge skolene, selv om den økonomiske situasjonen ikke er bærekraftig.

Min hjemkommune, Inderøy i Trøndelag, er et godt eksempel på en kommune som snart må ta vanskelige bestemmelser på grunn av en ubalansert demografi. Som mor og ruralforsker er jeg opptatt av dette.

Inderøy kommune har et folketall på litt under 7000 mennesker, og det er seks barneskoler i kommunen; tre som er i mer befolkende områder og tre som er mer landlig og har høyere befolkningsnedgang. Kommunen har gjennomført en høringsrunde og skal snart bestemme den nye skolestrukturen. Økonomi, særlig gjeld og investeringer, er hva som har vært viktigst i evalueringen av flere alternativer i skolestrukturen. Det er kanskje ikke overraskende at det som er best økonomisk, er å legge ned de tre bygdeskolene. Men det som ikke har vært med i evalueringen, og som er fundamentalt for økonomien, er sosial og kulturell kapital (dvs. ressurser fra sosialt nettverk som muliggjør sosial mobilitet).

Det er ikke mulig å ha en bærekraftig økonomi uten sosial og kulturell bærekraft. Sosial og kulturell kapital er ryggraden i økonomisk kapital. Hvis en kommune må ta fra sosial og kulturell kapital for å øke økonomisk kapital, raner de Ola for å betale Kari. Kortsiktige gevinster i økonomisk kapital vil gå på bekostning av langsiktig økonomisk bærekraft. Hvorfor er det sånn? Den norske velferdsstaten er bygget på en sosial investeringsstrategi. Hvis staten investerer i de unge (skoler, sosialtjenester, helsetjenester, osv), kan de med større sannsynlighet vokse opp og bli produktive medlemmer av samfunnet med få sosiale problemer. Dette øker statens inntekter gjennom høy arbeidsdeltakelse som igjen krever færre velferdstjenester.

I en sosial investeringsstrategi investerer staten i barn for å støtte de eldre på lengre sikt. Når staten investerer i barn maksimerer den befolkningen i arbeidsfør alder, og dette gir mer penger til staten. Norge som helhet gjør dette bra, men i bygdekommuner er det en annen historie. Ubalansert demografi med færre barn, færre i arbeidsfør alder og flere eldre gjør det enkelt for politikere å se at nedlegging av skoler er en ansvarlig økonomisk løsning. Fra et sosialplanleggingsperspektiv er saken likevel mer komplisert.

Hver nedlegging av bygdeskoler, vurdert alene, kan i seg selv gi mening. Redusere utgifter ved å stenge skolene siden det er færre barn? Lurt. Bygge mer sykeheim for å ta vare på flere eldre? Selvfølgelig. Redusere gjeld? Vi ville være uansvarlig hvis vi ikke gjør dette. Men samlet sett ser vi at dette over tid eroderer den økonomiske og sosiale bærekraften. Inderøy kommune og andre små rurale kommuner vurderer økonomien med for kort tidshorisont og for smale grenser, dvs. uten sosiale kostnader. For en skikkelig vurdering for å gjenspeile Inderøys fremtid må langsiktige, sosiale kostnader også regnes inn.

Hvis skoler nedlegges, må de erstattes med noe som bygger sosial og kulturell kapital. Sosial og kulturell kapital reduseres ved å stenge skolene fordi det ofte er en viktig arena for sosial aktivitet i landlige bygder. Dette er spesifikt nevnt i høringsuttalelser for Inderøy kommunes planer for endring i skolestrukturen. Skoler i bygdekommuner er en del av bygdeidentiteten. Når sosial og kulturell kapital faller i en kommune, vil folk ikke flytte dit, og bedrifter vil ikke bli lokket til bygda.

Kommuner trenger mennesker og arbeidsplasser for å være økonomisk levedyktige. Når en kommune tar fra sosial kapital for å øke kortsiktig økonomisk kapital, begynner en nedgangsspiral. Færre personer og næringer flytter til eller forblir i en kommune med fallende sosial og kulturell kapital, som igjen reduserer økonomisk levedyktighet. Slik fortsetter det, helt til deler av kommunen er fraflyttet. Mangel på sosiale investeringer svekker bygder og bygdeidentitet.