Skifte i det grønne skiftet
Uttrykket «Grønt skifte» er blitt vanlig å høre fra politikere, næringslivsledere, forskere og frivillige organisasjoner. Samtidig har mange fortsatt problemer med å definere eksakt hva som menes med «grønt» i denne sammenhengen.
Er det for eksempel snakk om at vi alle skal bli planteetere? Vel, det er noe sant i det, men begrepet skal selvsagt forstås metaforisk, som et bilde på det fornybare, til forskjell fra det ikke-fornybare (slik som petroleum).
Da vil det bli klart at grønt skifte er en overgang til en økonomi som baserer seg på fornybare ressurser. FNs miljøprogram har definert grønn økonomi som en økonomi som er lavkarbon, ressurseffektiv og sosialt inkluderende (UNEP, 2011). I følge programmets ferske rapport om grønn industriell politikk handler det om å utvikle nye tekno-institusjonelle systemer for å «dekople økonomisk utvikling og menneskelig velferd fra ressursutarming og produksjon av avfall» (UNEP, 2017). I Norge har oljeprisfallet etter 2013 ledet til at temaet grønn økonomi nå er noe som engasjerer mer enn de spesielt interesserte. Typisk er «grønt» har nå blitt viktig også i den økonomiske politikken.
Grønt skifte vil således inkludere fornybar økonomi og fornybart samfunn. Det nye er at det grønne skiftet handler om mer enn naturmiljøet. En utfordring som nevnes i UNEP-rapporten fra 2017 er ingen land så langt har klart å få til økt materiell velstand uten på en eller annen måte å belaste naturmiljøet.
Er det grunn til å tro at vi kan klare dette i fremtiden? Svaret er vel at vi ikke har noe valg. Og da er spørsmålet snarere hvordan vi skal løse problemene. Heldigvis mangler det ikke på gode eksempler. Økningen i el-biler i Norge trekkes frem av mange. Logistikkbedriften Asko monterer solcellepaneler på takene sine for å produsere rent hydrogendrivstoff til sine biler. Bøndene er klimasmarte ved å lagre biokull i jorda og bygge biogassanlegg. Mikro-vannkraft og vindkraft er andre eksempler. Samtidig vet vi at en del av tiltakene er kontroversielle. Det betyr at grønt skifte i høyeste grad også handler om politikk.
Rent teoretisk kan en da si at det grønne skiftet handler om å få til en bestemt (bærekraftig) overgang, eller transisjon for å bruke et vitenskapelig utrykk. Den nederlandske forskeren Frank W. Geels definerer skifte som endring i sosio-tekniske regimer. Med dette mener han at en overgang for eksempel til elbiler ikke bare er et teknisk spørsmål, men også et sosialt spørsmål som utspiller seg innenfor et system av teknologi, vitenskap, politikk, kultur og marked.
Nærmere bestemt har Geels påvist at skifter krever radikalt nye innovasjoner som ofte skjer i nisjer i utkanten av rådende regimer, for eksempel i frittstående forskningsgrupper eller gjennom entreprenørskap.
Disse innovasjonene er i utgangspunktet svake (har lite markedsmakt) og må støttes gjennom institusjonelle ordninger, ofte fra myndigheter, slik som avgifter, lovgivning og forskning. Utenfor regimene og nisjene ligger det en verden av eksogene faktorer, slik som kulturmønstre, internasjonale politiske relasjoner og klima. Endringer i eksogene faktorer skjer som regel langsomt, men kan noen ganger oppstå raskt, slik som finanskriser og krigsutbrudd.
Karakteren av skiftet (utviklingsbanen) vil være avhengig av om noen (en nisje) har utviklet ny teknologi eller om ny teknologi må utvikles. Og selv om ny teknologi er utviklet, vil det ofte være nødvendig å tilpasse denne. Dette er tilfellet for bedriften Biokraft som nå bygger en storskala fabrikk i Skogn for å produsere flytende biogass. Bedriften har tatt utgangspunkt i en svensk teknologi utviklet siden 1990-tallet og som har blitt tilpasset det spesielle råstoffet (avfall fra havbruk og papirindustri).
Caset er for øvrig et godt eksempel på betydningen av samspill mellom entreprenørskap, teknologi og institusjonelle virkemidler. Det viser samtidig at en «sovende» teknologi kan bli aktivert av en ekstern endring, i dette tilfellet tiltakende klimaendringer kombinert med Stortingets klimaforlik i 2009 og nasjonale myndigheters innføring av miljøpakker for transport i de store byene. Biokraft og andre eksempler på grønt skifte er for øvrig noe Ruralis i samarbeid med partnere studerer på forskningsprosjektet Biosmart finansiert av Norges forskningsråd, programmet Bionær.
Denne saken stod på trykk i Nationen og på nationen.no den 14.03.2018 i spalten “Faglig snakka”.