Større, men like spredt

Melkebønder og de største gårdsbrukene kommer bedre ut, uten at distriktsprofilen i norsk landbruk er svekka gjennom de siste landbruksoppgjørene.

Det kommer frem i en forskningsrapport om utviklinga av overføringene i norsk landbrukspolitikk over de siste seks årene.

– Den geografiske omfordelingen av tilskuddene favoriserer ikke sentrale strøk. Samtidig har det lenge vært slik at det stadig blir færre bruk i Norge og at støtten derfor fordeles på færre bønder. Således ser vi en konsentrasjon, men ikke en geografisk sentralisering når det gjelder fordelingen av tilskudd, kommer det frem i rapporten, som er skrevet av Jostein Vik, Alexander Zahl-Thanem og Henrik Eli Almaas ved RURALIS – Institutt for rural- og regionalforskning.

Økt produksjonsmengde og større overføringer gjør at de største brukene styrkes på to fronter.

– De små brukene har relativt sett tapt på begge disse frontene. Utviklinga går mot et mer kostnadseffektivt jordbruk, som regjeringen har som uttalt landbrukspolitisk mål. Med økende bruksstørrelse blir de minst gunstige arealene oftere lagt ned eller drives mer ekstensiv, viser rapporten.

Jostein Vik, forsker hos Ruralis.

Generelt har husdyrholdet styrka seg. Storfe – og særlig melkeprodusentene, har en positiv utvikling grunnet endringer i tilskuddssatsene og økt produksjon på enkelte bruk. For sau og korn opplever man at prisveksten oppveier økninga i overføringene.

– Etter rapporten ble skrevet har overproduksjon av sau gitt et prisfall, som setter sauebøndene under enda større press, kommenterer seniorforsker Jostein Vik.

Bønder i Nord-Norge kommer bedre ut på gjennomsnittsutbetalinger, men de på Vestlandet taper terreng. For å styrke landbruket på Vestlandet, Agder og Rogaland foreslår man å justere opp tilskuddssatsene, bortsett fra på Jæren. Alternativt foreslår forfatterne av rapporten å utvikle driftsvansketillegg og tilskudd for de mindre brukene.