Norges internasjonale miljøomdømme blir prøvd i rovdyrforvaltningen. Norge blir en prøvestein i en ideologisk og politisk kamp om hva utmarka skal være: villmark, kulturlandskap - samtidig, eller skilt i tid og rom.

Stortinget har vedtatt et todelt forvaltningsmål om bærekraftige rovviltbestander og beitenæringer. I rovdyrdebatten med hyppige referanser til «andre land», er det noen faktorer vi må ha klart for oss:

  • Norske beitenæringer er i stor grad basert på bruk av utmarksressursene. Bare 3% av Norge er dyrkamark.
  • Forvaltningsområdene for gaupe, jerv, bjørn og ulv utgjør omlag 55% av Norges landareal, omfatter 53% av de som driver aktivt landbruk og 50% av arealet brukt i samisk reindrift (kilder: Miljødirektoratet 2012, NIBIO 2016)
  • Reindrifta foregår utendørs døgnet rundt, året rundt. Det er betydelig geografisk sammenfall mellom forvaltningsområdene for rovvilt og områder som reinen utnytter når den er på det mest sårbare, som under kalving.
  • Det skjer mye illegal avliving av rovdyr i land referert til som gode eksempler på rovdyr- og beiteforvaltning.

Forskningsprosjektet «Beiteressurs, rovdyr og lokalsamfunn» ser på forholdet mellom rovdyrpress/tap, konsekvenser og tilpasninger: Hva er samvirkningen mellom flere rovdyr i utmarka og et distriktslandbruk under sterkt press av andre faktorer? Hvilken kapasitet har næringene og lokalsamfunn for omstilling og tilpasning?

Den geografiske flyttingen av rovdyrtap etter nedlegging av beitebruk særlig innenfor forvaltningssonen for ulv er tydelig. NIBIOs analyser viser at utenfor forvaltningssonen øker antall sau og lam erstattet som tatt av ulv når ulvebestanden øker. Denne sammenhengen tilsier at en reduksjon av antall par og familiegrupper i den sørskandinaviske ulvestammen med stor sannsynlighet vil kunne bidra til å avverge framtidige tap av sau og lam utenfor ulvesonen i Norge.

De siste åra har tapsprosenten gått ned i landet som helhet, bla fordi saueholdet avvikles i de mest rovdyrbelastede områdene, og takket være forebyggende tiltak. Ikke minst innbefatter det å redusere antall beitedager på utmarksbeite, flytting til innmarksbeite eller andre områder. Omfattende beitetilsynsordninger og en pågående teknologisk utvikling med GPS og nye metoder for elektronisk overvåking bidrar.

De fleste bøndene vi intervjuet i Hedmark som har gått over til innmarksbeite opplever mye sykdomsproblematikk, økt behov for medisin og vaksiner, redusert tilvekst og kvalitet, økt innkjøp av fôr, økt arbeidsinnsats og dårligere økonomi. Utmarksressursen har vært basisen for mye av husdyrholdet, og innmarksbeite kan bety begynnelsen på nedlegging av saueholdet.

De psyko-sosiale belastningene er betydelige, som søvnproblemer, utrygghet, endra og redusert bruk av utmarka for rekreasjon og lek, og økt biltransport av barn. Skadde dyr med store lidelser er verst å takle. Før var lamminga, vårslippet og høstsankinga høydepunkter for hele familien, og viktig del av sosialiseringen og rekrutteringen til landbruket. Nå holdes ungene hjemme under innsanking for å vernes fra synet av skadde og drepte dyr.

Sabotasje av varsling for beitetilsyn, rovdyrangrep og skadefelling, og hets og trusler i ulike varianter, var vanlig i datamaterialet. Mange husdyrholdere opplever å stå i ei frontlinje i en belastende strid mellom rovdyrvernere som har lite å tape personlig, og familier som har sitt livsgrunnlag eller livsprosjekt i potten.

Etter rovdyrforliket fortsatte mange beitebrukere ut fra de signalene de fikk om forvaltning og uttak. Enkelte orker nå ikke å rapportere tap mer, og tilliten til forvaltning og politikere er tynnslitt.

Innebærer den todelte målsetninga to likeverdige mål?  Klima- og miljøministeren har svart at «[hensynet til de ulike interessene medfører (…) at forvaltningen ikke kan legges opp på en slik måte at det overordnede hensynet til rovvilt alene kan tillegges vekt». Med andre ord oppfattes beite som underordnet. Samtidig gjennomfører miljømyndighetene uttak av ulv og andre rovdyr, slik at intensjonen bak forvaltningsmålet kan sies oppfylt.

Uttaket skjer til store nasjonale og internasjonale protester. Kampen om utmarka må gjennomføres som en krevende balansegang, og med reine midler fra begge sider. En bærekraftig forvaltning må være legitim og til å leve med – også for dem som faktisk skal leve med konsekvensene av samfunnets flertallsbeslutninger.

Denne saken stod på trykk i Nationen og på nationen.no den 17.01.2018 i spalten Faglig snakka.

Vil du vite mer?

Ta kontakt med oss så hjelper vi deg, enten det er å komme i direkte kontakt med ansatte eller finne annen relevant informasjon.