Advarer mot urbanisering av velferdsstaten

Eldre befolkning, usikker befolkningsutvikling, innvandring og grad av politisk innflytelse avgjør hvordan distriktene i Norden blir i fremtiden.

Forskningsleder Svein Frisvoll holdt et av hovedinnleggene under forskningskonferansen «Challenged Ruralities – Welfare states under pressure» i Danmark, der velferdsstaten sett med rurale briller var tema. Frisvoll viste her til en sterk innvandringsdrevet befolkningsvekst i alle de nordiske landene etter 2000. Samtidig blir befolkningen stadig eldre, og den naturlige tilveksten går ned.

– Uten innvandring får vi trolig befolkningsnedgang i mange rurale områder av Norden. En stadig eldre befolkning gjør at færre kan finansiere velferdsstaten. Samtidig blir det færre som vil stå i arbeid for å tilby velferdstjenestene som behøves i en velfungerende rural velferdsstat, fortalte Frisvoll på konferansen.

Spåkulen for det rurale Norden byr ikke på klare svar, sier Frisvoll, og peker på usikkerhet knyttet til innvandring, hvor innvandrere velger å bosette seg og fødselsoverskuddet på bygdene.

– Sammenhengen mellom velferdsstatens endrede forutsetninger og rurale konsekvenser av disse er viktige forskningstema vi må gripe fatt i, er budskapet Frisvoll la frem for sine nordiske forskningskollegaer.

En urban velferdsstat

Det er spådd en årlig befolkningsvekst i Norge på litt under en prosent frem mot 2030, som vil være sterkest i Skandinavia. Veksten blir trolig sterkest i urbane områder.

– I storbyene vil det fortsatt være påfyll nok av unge mennesker til å kunne håndtere konsekvensene av eldrebølgen. Men mange rurale kommuner i Distrikts-Norge vil få langt flere eldre pr. innbygger i arbeidsfør alder. Det gjør at forskjellene mellom by og land øker når det gjelder andel av befolkningen som mottar velferdsytelser og hvor det blir mangel på arbeidskraft. Denne problematikken er ikke like sterk i Norge som i deler av Sverige, og særlig deler av Finland.

Dersom befolkningsframskrivingene treffer den faktiske utviklingen, vil byene få en sterkere stemme sammenlignet med rurale områder.

– Vi må da stille spørsmål om hvordan dette vil påvirke levestandard, kvalitet på velferdstjenester, sosiale problemer og livskvalitet i distriktene. Store forskjeller mellom urbane og rurale områder gjør at man kan få to ulike verdener i ett land, mener Frisvoll.

– Ingen kollaps fra bygdene

Frisvoll ser likevel ikke for seg noen automatikk i kollaps av rurale områder, og peker på at offentlige tjenester får bedre vurderinger i rurale områder enn i Norges byer.

– Det er riktignok en fare for at velferdsmodellen utvikles etter storbyens behov og muligheter, der man ikke nødvendigvis tar hensyn til distriktskommunenes behov og kapasitet.

Frisvoll mener det tilløp til holdninger som skaper splittelse mellom by og land i Norge, der en holdning er at distriktene er en nettokostnad. Om forventningene om knappere fremtidige offentlige finanser slår til, kan statens prioriteringsbehov drive fram negative holdninger, mener han.

– Ser vi til de mest urbaniserte landene i Norden, Danmark og Sverige, ser vi at det tidvis er et fokus i samfunnsdebatten på at bybefolkningen får lavere nivå på sine velferdstilbud på grunn av overføringer til distriktskommuner. I et nyere debattinnlegg fra en svensk samfunnsøkonom, argumenteres det for at Stockholm ikke behøver resten av Sverige for å eksistere i en global kunnskap- og finansøkonomi. Andre holdninger er at staten evakuerer periferien og at distriktspolitikken er under avvikling. Motsetningene mellom de med røtter og de med føtter blir spissere.