Storparten av utslippene fra landbruket påvirkes betydelig av antall dyr i produksjon, men landbrukssystemet viser ikke interesse for tiltak som kan minske etterspørselen av kjøtt.

Basert på vissheten om at begrensninger i klimautslipp må foretas på bruksnivå, rettes det fra mange hold forventninger til bøndene.

Fokuset på forbedring av bøndenes og landbrukets motivasjon og handlingsvilje når det gjelder omlegging til mer klimavennlig drift, reflekterer en aktørbasert tilnærming der ansvaret individualiseres.

Forskningsprosjektet NEWPATH, som er et samarbeid mellom Ruralis, Nibio og James Hutton Institute, anvender en strukturell fremfor aktørbasert tilnærming til landbruk og klima-problematikken.

Det erkjennes da at menneskelig atferd utgjør en del av et system av teknologier, politikk, reguleringer, institusjoner og kulturelle normer som påvirker aktørenes omverden, oppfatninger og handlinger.

Prosjektet har undersøkt både bøndenes og det videre landbrukssystemets til dels begrensede, faktiske og oppfattede handlingsrom, for å identifisere strukturelle barrierer for omlegging til en klimafremmende primærproduksjon av melk og kjøtt.

Forskningsinstituttet Ruralis konkluderer slettes ikke med at «bøndene må tenke i helt nye baner om klimautslippene fra jordbruket skal ned», slik man kunne lese i Nationens nettavis 12. november.

Nasjonale myndigheter derimot, bør innstille seg på nye tankebaner og større styringsansvar for mer drastiske reduksjoner i jordbruket hvis denne målsettingen opprettholdes.

La oss først kommentere situasjonen på bruksnivå. Til tross for at våre data indikerer at bøndene er mindre opptatt av klima som sådan, ser vi at produksjonsorienterte bønders ønskedrift i stor grad samsvarer med klimafremmende tiltak, da disse gjerne oppfattes som økonomisk fordelaktige.

Enn så lenge fremmes økt volum og effektivitet i melk- og kjøttproduksjonen, kombinert med forsiktige tiltak for å redusere utslipp.

Eksempelvis ønsker ikke bøndene å pøse på med kostbar kunstgjødsel; mange mener det er klart samsvar mellom stripespreding og bedre avlinger; myrjord anses som den mest krevende og derfor minst attraktive dyrkamarka; lang kjøreavstand til teigene mislikes på grunn av bortkastede arbeidstimer; og gjødselutkjøring for nedpløying om høsten unngås helst av samme årsak.

Faktisk praksis skiller seg imidlertid for en del fra ønsket praksis. Mens dette avviket delvis kan tilskrives økonomiske barrierer (nytt gjødslingsutstyr og større gjødsellager er langt ifra gratis), indikerer våre funn at også melkeroboten spiller en viktig rolle i denne sammenheng.

Melkebøndene, som tradisjonelt har vært bundet opp i ufravikelige melketider morgen og kveld, ser nå at melkerobot kan gi dem mer fleksible ukedager med fritid, familietid og lettere fysisk arbeid – et liv mer likt det andre i samfunnet har. Ikke minst oppfattes roboten som essensiell for videre rekruttering.

Det opplevde behovet for melkerobot synes i stor grad å være styrende for bruksutviklingen. Våre funn reflekterer at mange bygger nytt fjøs nettopp for å kunne etablere robot-basert drift.

Slike bygg- og teknologiske investeringer fordrer som regel at bøndene øker og intensiverer driften, for å oppnå økt avkastning som kan forsvare investeringene. Dette forsterkes av at landbrukspolitikken og rådgivningen oppmuntrer til økt og mer intensiv produksjon.

Når mange bønder har behov for å vokse, blir det kamp om arealene, noe som frembringer utslippsgenererende løsninger. Hvordan disse klimaulempene balanseres opp imot eventuelle fordeler med intensivert drift, som økt avdrått per dyr, er ikke noe vi har målt, og heller ingen andre, oss bekjent.

Vi påstår derfor ikke at melkeroboten virker negativt inn på totale utslippstall. Det vi poengterer, er at melkerobotens popularitet ikke kan forventes å avta, og at den medfølgende utviklingen, med økt konkurranse om areal, forsterker nydyrking av myr, arealfragmentering og prioritering av gras over korn med de klimakonsekvenser som dette innebærer. Denne utviklingen bør nasjonale myndigheter kjenne til og vurdere hvordan de skal håndtere.

Til tross for at storparten av utslippene fra landbruket påvirkes betydelig av antall dyr i produksjon, utviser ikke landbrukssystemet interesse for tiltak som kan endre etterspørselen i retning mindre kjøtt. Enn så lenge fremmes økt volum og effektivitet i melk- og kjøttproduksjonen, kombinert med forsiktige tiltak for å redusere utslipp.

Forsiktigheten skyldes blant annet at det opplevde mulighetsrommet for endring strekker seg opp til det punktet hvor det ikke lenger synes mulig å kombinere klimagevinst med økonomisk gevinst, dvs. opprettholde en bærekraftig økonomi. Å kreve utslippskutt som overstiger dette punktet, er som å be sektoren selv sage over greina som de sitter på.

Vi stiller derfor spørsmål ved forhåpninger om at klimautfordringene skal løses gjennom sektoransvar, med landbrukssektoren som «motor» i omlegginga.

Å mane til holdningsendringer i landbruket er ikke veien å gå, da eksisterende holdninger framstår som rasjonelle ut fra disse aktørenes mandat, oppdrag og handlingsrom.

I den grad også landbruket må bidra med radikale kutt, trengs både dra- og skyvehjelp utenfra, fra myndigheter som har klima som sitt hovedmandat.

Denne kronikken stod på trykk i Nationen og på nationen.no den 26.11.2018.

Vil du vite mer?

Ta kontakt med oss så hjelper vi deg, enten det er å komme i direkte kontakt med ansatte eller finne annen relevant informasjon.