Samfunnets verdier og holdninger har stor innflytelse på matproduksjonen.

Eventuelle skifter i befolkningens oppfatninger om dyrevelferd kan bidra både til betydelig risiko, men også muligheter for norsk jordbruk.

En av følgene av å være småbarnsmor er at Hakkebakkeskogen går på repeat nesten daglig, og i det siste har det vært noe umiskjennelig gjenkjennbart med det som foregår i det lille skogsamfunnet. Blant dyrene er det et plutselig skifte i oppfatninger om det skal være lov å spise hverandre, som videre fører til en innføring av en lov der andre paragraf lyder slik «Ingen har lov til å spise hverandre». Det økte konfliktnivået som vi i dag opplever i debatten om dyrevelferd kan ses som et slikt skifte i oppfatninger. Det er noe sterkere enn en trend, og går ikke nødvendigvis over, slik trender ofte gjør. Hvordan kan landbruket gripe mulighetene dette skiftet gir, og samtidig unngå risikoene?

GoodAnimal er et nytt forskningsprosjekt ledet av Ruralis og finansiert av forskningsrådet, som har som hovedmål å fremskaffe kunnskap til støtte for bærekraftige praksiser i husdyrholdet på norske gårder og i verdikjeden for mat. Norsk landbruk er i en skvis mellom målet om økt matproduksjon og målet om reduserte klimautslipp. Ut av dette har også debatten om dyrevelferd vokst frem. På 1990-2000-tallet var det landbrukets kompleksitet og utallige mål om levende distrikter, biologisk mangfold og bevaring av kulturlandskap som var i fokus. Da klima- og matkrisen for alvor slo inn på 2000-tallet, ble det et veldig til oppsving i fokus på økt matproduksjon. Dette ga en umiddelbar boost til norsk matproduksjon og optimisme i næringen.

Nå er spørsmålet om luften har gått ut av ballongen. Regjeringens optimistiske budskap om landbrukets hovedrolle i klimakampen i stortingsmeldingen «Klimautfordringene – Landbruket en del av løsningen», har slått kontra. Skal vi tro mediebildet vi ser i dag, med debatten om dyrevelferd, klima og kjøtt, er det lite som tyder på at folk oppfatter landbruket som en del av løsningen. Til tross for dette har det tradisjonelt vært svært høy tillit til landbruket og den norske bonden. Er det nå et misforhold mellom hva «folk flest» anser som god dyrevelferd, og det som er og har vært praksis i norsk matproduksjon? Isåfall er risikoen at folk opplever jordbrukets samfunnskontrakt om å oppfylle viktige samfunnsfunksjoner (matproduksjon, bosetting i distriktene, bevare kulturlandskapet) som brutt. Dette kan gi store konsekvenser for norsk matproduksjon i fremtiden, noe som norsk landbruk må ta på alvor.

Tilbake i Egners lille samfunn ble den nye loven utarbeidet på bakrommet av noen få utvalgte initiativtakere, Morten Skogmus og Klatremus, og en nøkkelperson med makt, Bamsefar. Deretter blir loven enstemmig vedtatt ved håndsopprekning, riktig nok på grunn av et stort gruppepress mot Mikkel Rev. I dagens debatt om spising av kjøtt, kan vel flere kjenne seg igjen i Mikkel Revs situasjon. Vi kan vel ikke forvente at dyrene selv tar grep om sin egen dyrevelferd, men hvem er det som er initiativtakere og nøkkelaktører i den norske diskursen om dyrevelferd, og hvem har definisjonsmakten på hva «god dyrevelferd» er?

I GoodAnimal vil vi identifisere hvordan samfunnets holdninger og oppfatninger til dyrevelferd endres, og hvordan dette også kan påvirke bøndenes egne oppfatninger av eget husdyrhold. I tillegg er det viktig å identifisere på hvilke arenaer oppfatninger av dyrevelferd skapes, og hvordan dette kan påvirke jordbrukets samfunnskontrakt. Prosjektet vil undersøke forbrukernes oppfatning av «gode bønder», samt et biologisk perspektiv på dyrevelferd. Sammen vil dette bidra til å kunne vurdere etiske bekymringer, prioritere handlinger og designe verktøy som jordbruket, næringsmiddelindustri og statlige organer kan anvende.

Som et bidrag til sosialt ansvarlig forskning og innovasjon, og med et forskningsteam fra veterinærvitenskap, samfunnsvitenskap og humaniora, ønsker prosjektet å oppnå mål om inkludering og åpenhet i forskning og et aktivt engasjement i offentlig debatt. Prosjektet skal derfor ikke avgjøre hvilken løsning som er best, om det er 14 gram kjøtt om dagen, eller økt produksjon på norske ressurser, men kanskje videreføre noe av det som er hovedpoenget i Hakkebakkeskogen, nemlig at man kommer ingen vei i skyttergravene, men kan få til så mye mer om man samarbeider om de utfordringene man møter.

Denne saken stod på trykk i Nationen og på nationen.no den 20.02.2019.

Vil du vite mer?

Ta kontakt med oss så hjelper vi deg, enten det er å komme i direkte kontakt med ansatte eller finne annen relevant informasjon.