Flertall, mindretall, beitedyr og rovdyr

De mange henvisningene til at «flertallet ønsker rovdyr» må ikke tjene som avfeiing av situasjonen for et berørt mindretall.

Basert på funn om psykiske belastninger hos husdyreiere fra forskningsprosjektet «Beiteressurs, rovdyr og lokalsamfunn», skrev Ruralis-forsker Zahl-Thanem et innlegg i Nationen 20. mars med tittelen «folk flest ser rovdyr i avisa».

Folk flest ser rovdyr i avisa

Hovedpoenget var at de mange henvisningene til at «flertallet ønsker rovdyr» ikke må tjene som avfeiing av situasjonen for et berørt mindretall. Holdningsundersøkelser er viktig kunnskapskilde, men fanger ikke opp dilemmaene rundt rovdyrforvaltningen. Mange husdyreiere og distriktsbosatte ønsker rovdyr i norsk natur, det er i hovedsak forvaltningen som er konfliktfylt.

Nina-forskerne Skogen og Krange skriver i en kronikk i Nationen 28. mars at forskere fra Ruralis burde stille seg spørsmålet hvor konstruktivt og konfliktdempende det vil være å legge enda større vekt på de utfordringene beitebrukerne har med rovdyr her i landet. De viser også til at bøndene mottar store erstatninger og tilskudd, mener rovviltnemndene er for fokusert på beitebrukerne, og at mer fokus på beitenæringas utfordringer vil føre til at konfliktene blir mer tilspissede og harde.

Viderefører vi deres argumentasjon kan en mene at det mest konfliktdempende vil være å redusere oppmerksomheten mot beitenæringene betraktelig. Men oppdraget i Stortingets rovviltforlik er todelt: Det skal både legges til rette for levedyktige rovviltbestander og for bærekraftige beitenæringer. Målet skal nås ved geografisk differensiert forvaltning som skiller rovdyr fra beitedyr i rovdyrprioriterte og beiteprioriterte områder.

Basis for en felles forståelse må være at mens beitebruk i utmarka avvikles i ulvesonen, øker rovdyrtapene i mange beiteprioriterte områder – til fortvilelse og frustrasjon hos beitebrukere.

Det er neppe mange husdyreiere som ønsker å leve av rovdyrskadeerstatninger. Samtidig holder en del ut i beiteprioriterte områder til tross for store tap fordi de har satset i tillit til rovviltforliket.

I kronikken skrev Zahl-Thanem «Selv om nordmenns holdninger til ulike rovdyr er viktig kunnskap, må konsekvenser av rovviltvern for enkeltpersoner og lokalsamfunn i større grad vektlegges». Argumentet var ikke utelukkende rettet mot bønder, men mot forholdet flertall – mindretall. I et demokrati påhviler et ansvar for hvordan vi behandler «minoritetene», enten de er sørsamiske reineiere, saueeiere eller andre som lever med konsekvensene av flertallsbeslutninger.

Poenget i kronikken til Zahl-Thanem er at holdningsundersøkelsene som viser flertall for store rovdyr er et mye brukt politisk argument, og det er en sentral del av argumentasjonen i miljøorganisasjonenes klager på forvaltningssaker.

Ruralis’ tverrfaglige forskningsprosjekt viser at det er mange faglige hensyn som spriker i ulike retninger. Folks generelle holdninger er ikke et argument for hvordan en skal nå rovdyrpolitiske målsettinger – eller målsettingen om bærekraftige beitenæringer.