Hva er potensialet for å få tilbake deler av edelløvskogen?

Mens vi er i gang med å telle knekte trær og rasskader etter Gyda, passer det å minne om at 2021–2030 er utpekt som FNs tiår for restaurering av natur.

Det er nå ettertrykkelig slått fast at arealendringer og naturinngrep er den største trusselen mot tap av artsmangfold, og at areal- og artstap og klimaendringer forsterker hverandre gjensidig.

Vern alene er ikke nok, det må også restaurering til. Men for mange naturtyper og arter er det også nødvendig med skjøtsel.

Edelløvskog, altså varmekjær løvskog med treslag som eik, alm, ask, lind, spisslønn, hassel, svartor og bøk, dekket en gang store områder i Europa. Den når sin nordlige utbredelse i Norge og er svært artsrike økosystemer.

Mye gikk tapt til oppdyrking, i Norge gikk mye til skipsbygging og kullbrenning. Tilplanting av gran og andre treslag har ytterligere fortrengt edelløvtrærne. I dag er det bare fragmenter igjen, ofte på gjengroingsareal.

Flere varianter av edelløvskog med en rekke sjeldne arter er truet. Samtidig vet vi at edelløvskogen er stormsterk. Blandingsskog med edelløvskog kan bidra til større robusthet i vår stadig mer vindfulle verden. Hva er potensialet for å få tilbake deler av edelløvskogen?

I det NINA-ledede forskningsprosjektet Transforest, så vi på mulighetene for restaurering av edelløvskog og hva slags skjøtsel som vil være nødvendig. Gjennom uttak og tynning av gran med mer på gjengroingsareal, viste det seg praktisk mulig å få fram edelløvskogen, men det er arbeidskrevende og lite innbringende.

I en delstudie undersøkte Ruralis handlingsrommet for å benytte eksisterende eller etablere nye støtteordninger for restaurering og skjøtsel av edelløvskog i Norge. Vi gikk gjennom stortingsmeldinger, andre politikkdokumenter, høringsprosesser med mer, og intervjuet nøkkelpersoner innen jordbruk, skogbruk- og miljø.

Tematikken gjengrodde areal med edelløvskog og tilhørende biologiske mangfold var i liten grad nevnt i dokumentene om vern, biologisk mangfold, og i høringer og debatter. Men alle vi intervjuet var positive til edelløvskog. De var imidlertid tvilende til mulighetene for å omprioritere eller få fram friske midler.

Ingen av dem så for seg at det i overskuelig framtid ville være økonomisk interessant med drift og skjøtsel av disse områdene uten tilskudd. Mens det er eksempler på nisjeprodukter fra kvalitetsvirke av edelløvskog, vurderes manglende tilgang på tilstrekkelig volum som en avgjørende flaskehals.

De pekte også på at offentlige tiltak for edelløvskog faller mellom to sektorer; landbruk (jord- og skogbruk) ved Landbruks- og matdepartementet og miljø ved Klima- og miljødepartementet.

Innen landbrukssektoren er det en rekke virkemidler og tilskuddsordninger som teoretisk sett kunne ha vært aktuelle. Skogfond-midlene i sin nåværende form framsto som lite aktuelle. Også de mer rent miljø- og kulturlandskapsorienterte ordningene for jordbruket vurderte vi som lite aktuelle.

Her vil en måtte konkurrere om knappe midler med mer etablerte former for restaurering og skjøtsel, for eksempel slåtteeng og kystlynghei.

Edelløvskogen kan defineres som natur; da vil miljøsektoren være ansvarlig. Generelt har vern og sertifiseringsordninger vært de sentrale tilnærmingene for å sikre biologisk mangfold i skog. Tilskudd for å omdanne ung blandingsskog til edelløvskog er mulig innenfor miljøsektoren.

Det vil imidlertid innebære engangstilskudd til tiltak for naturrestaurering, men vil ikke kvalifisere for langsiktig, jevnlig betaling for skjøtsel av arealene, noe som kan være nødvendig.

Skal restaurering av edelløvskog få et omfang av betydning, forutsetter det noen insentiver som gjør at arbeidsinnsatsen over tid kan forsvares.

Skognæringa er en betydningsfull ressursforvalter, og enkelteiere og næringa generelt poengterer i mange sammenhenger at de tar sin forvalterrolle alvorlig. Den utfordres nå.

Med EUs nye skogbruksstrategi, «grønne giv» og nye investeringsfond på 1000 milliarder euro til bærekraftige investeringer, følger en «taksonomi» med kriterier for hva som regnes som bærekraftig, samt klimaregnskap. Protestene har vært store både fra miljøorganisasjoner som mener en ikke går langt nok, til særlig finske og svenske skogsorganisasjoner som mener EU ikke har forstått nordisk skogbruks rolle.

Prosjektleder for Transforest, Björn Nordén, poengterer at vi har dårlig tid – Norge har ikke levert på restaurering og bevaring av økosystemer. Ifølge skogøkonom Per Kristian Rørstad i Transforest vil det ta 50 år før vi kan slutte med flatehogst fordi de ensaldra trærne jo står der.

Men vi kan, bør og må planlegge for mer robuste skoger framover. Naturrestaurering blir brukt for å tilbakeføre «ødelagt» natur til en bedre tilstand. Basert på funnene fra Transforest-prosjektet mener vi at edelløvskog bør bli en naturlig del av skogbruket sør og vest i landet framover, men det trenger drahjelp i form av offentlige og private virkemidler for å tilpasse skogbruket til internasjonale, politiske og klimatiske endringer.