Feriefolk i fjøset?

Bygdereiselivet kretser rundt forestillinger om hva bygd er (eller slik vi kanskje skulle ønske at den fortsatt var) og hva bygda kan framvise av reiselivsprodukter og opplevelser.

Når denne teksten skrives, sitter jeg på hytta vi pleier å leie i ei norsk fjellbygd og tankene vandrer tilbake til doktorgradsarbeidet om bygdeturisme. Det er vel en 14–15 år nå siden jeg reiste rundt i norske bygder og intervjuet turister og turisttilbydere.

Siden den gang ser det ut til at vi er inne i en dyrtid, det er krig i Europa og bakom lurer pandemien fortsatt. Det er merkbart færre folk her i år, enn de to foregående pandemiårene. Hvordan dette slår ut for bygdereiselivet er for tidlig å si.

Vi står også i utviklingstrekk som kan forstås å være mer positive for bygdeturismen: bærekraftsbølgen og den økte interessen for norsk matproduksjon.

Selv om jeg ikke vet hvordan utviklingstrekkene av i dag slår ut for bygdeturismen, kan det være funn fra doktorgradsarbeidet som kan være til interesse for Nationens sommerlesere.

I kjernen av all bygdeturisme ligger det at noe gjøres til en vare (kommodifisering) som en turist opplever (konsumere), og i større eller mindre grad er villig til å betale for (kommersialisering). Bygdereiselivet kretser rundt forestillinger om hva bygd er (eller slik vi kanskje skulle ønske at den fortsatt var) og hva bygda kan framvise av reiselivsprodukter og opplevelser.

Våre forestillinger om bygda er på ingen måte statiske. Heller ikke våre forventninger til den. Og bygdene er heller ikke statiske.

Å oppleve natur eller aktiviteter i naturen oppgis som viktigst for hele tre av fire bygdeturister i vår undersøkelse når valget å om å legge ferien til bygda ble tatt. Halvparten av turistene i undersøkelsen peker på kulturlandskapet som viktig for reisebeslutningen. Muligheten til å oppleve lokalt folkeliv, kultur, kulturarrangement og lokal mat er viktige moment i reisebeslutningen for en fjerdedel.

Undersøkelsen tyder på at bygdeturister kan klassifiseres etter hvor interessert de er i det rurale, hvor sentral bygdeopplevelsen er for attraksjonen, og hvor inngående og dypt turistens bygdeblikk er. Noen ser ikke bygda for natur, andre vil inn i det de tror er kjerneveden, det som gjør bygd til bygda med stor B.

“Det er merkbart færre folk her i år, enn de to foregående pandemiårene. Hvordan dette slår ut for bygdereiselivet er for tidlig å si.”

For turistene som ser bygda, og ikke bare naturen rundt, er nostalgien etter den autentiske bygda viktig. Og da er det ikke nødvendig bygda slik den er i dag som bygdeturisten søker, men røttene til bygda, til nasjonen og kanskje også til sin egen familiens historie.

Reiselivstilbydere har mye i verktøykassa som benyttes til å fortelle og underbygge bygdeturistenes jakt etter bygd og nostalgi: (gammel) bygningsmasse og inventar er åpenbart, men også lokalmat.

Men det er grenser for hvor langt reiselivstilbyderen kan gå før hun mister turistene som er på jakt etter kjerneveden. Som en av jeg intervjuet sa det «Planen var opprinnelig å lage en utstilling av et typisk 1970-talls hjem i dette gamle huset. Det var jo slik det var her: laftet tømmer, besta og bestens håndarbeid og respatex i skjønn forening. Men det ble vurdert å være for provoserende».

Likedan gjaldt dette menyen. Som en av turistene jeg intervjuet i en laftet, flere hundre år gammel gårdsbygning sa: «Når du har reist til en gård som denne, så setter jeg virkelig pris på å få smake på den lokale maten. Her treffer de virkelig på det. Om de hadde servert hamburger her, så hadde jeg ikke stoppet her for å overnatte. Jeg kan love deg såpass.»

Et annet spisested jeg undersøkte, hadde en meny som verten la på bordet når det kom ukjente ansikter (turister) og en annen meny (med både biffsnadder og hamburger) som hun la på bordet når bygdefolket stakk innom.

Vi fant også at opplæring var en viktig del av reiselivet i bygdene vi undersøkte. Målet om å lære opp gjaldt både reiselivstilbyderen og turisten. Tilbydere av bygdeturisme målbar gjerne et ønske om at turisten skulle få lære hvordan det er å bo og leve på bygda, lære hva det var med bygdelivet bygdeturismeverten selv satte pris på og ikke minst hvordan maten ble produsert.

I et stølsområde intervjuet jeg en turistvert hvor dette var en viktig del av hvorfor hun også drev med turister i fjøset: «Jeg vil at turisten skal se hvordan setring har utviklet seg, hvordan denne tradisjonen lever videre i moderne tid. Jeg vil fortelle dem at setra er helt avgjørende for vår lille gård. At vi må reise opp hit for å ha nok fôr til vinteren.»

Opplæring var også sentralt for foreldre med barn som jeg traff på disse stedene. Barnefamiliene jeg intervjuet var tydelig på at de la (deler) av ferien til bygda for at barna skulle se en annen side av Norge enn den de selv levde. Ikke minst, var ønsket om at barna skulle se at mat var noe mer enn påleggspakka i kjøledisken på Rema.

Som en far jeg intervjuet sa det: «Vi er her på setra for at ungene, og vi for den del, skal få oppleve en tradisjon. Vi ønsket å gi dem en annen erfaring enn de får i byen. Vi vil at det skal få se at mat er noe som lages, og ikke noe som bare blir spist.»

I min begrensede undersøkelse var det ingen tursimeverter som tok med seg turister inn i robotfjøset, inn i kyllingfjøset eller inn i grisefjøset. Uten slike bygdeturismeprodukt, øker avstanden mellom hvordan den oppvoksende generasjonen tror at matproduksjonen er og hvordan den er. Er det et marked for en guidet tur i robotfjøset?

Denne saken ble publisert i spalten Faglig snakka i Nationen den 13.07.2022.