Hva skal til for at flere realiserer drømmen om et liv på bygda?
Hva skal til for at flere realiserer drømmen om et liv på bygda?
Over 250.000 nordmenn som i dag bor i byer, ønsker seg et liv i mer landlige omgivelser.
Samtidig opplever distriktskommuner fraflytting, tomme hus og en aldrende befolkning. Hva kan distriktskommuner gjøre for å være attraktive lokalsamfunn både for by- og bygdefolk?
Drømmen om et liv i distriktet
Lokalsamfunnsundersøkelsen til Ruralis (2021) viser at 7-14 % av bybefolkningen ønsker seg et liv på bygda.
Dette tilsvarer ca. 250.000 nordmenn som bor i bynære strøk.
- Det er et fåtall som faktisk tar med seg flyttelasset og realiserer bygde-drømmen. Basert på ulike spørreundersøkelser og dybdeintervju med bybefolkningen, har vi undersøkt deres preferanser, motivasjoner og barrierer for å flytte fra by til distrikt. Slik har vi fått innsikt i både by- og bygdebefolkningens boligpreferanser og hva som skal til for å tilby attraktive boliger i distriktet.
Dette uttaler Alexander Zahl-Thanem. Han er forsker hos Ruralis og har doktorgrad i sosiologi.
Barrierer for å flytte fra byen
Folk som har en drøm om å flytte til en distriktskommune, oppgir både personlige og jobbrelaterte barrierer for å gjøre drømmen til virkelighet.
- Sosial tilknytning til venner, familie og nettverk som man har på sitt nåværende bosted, er en viktig barriere. Bekymring for å ikke bli inkludert i små lokalsamfunn går også igjen i våre spørreundersøkelser og intervjuer. Begrenset tilgang til relevante jobber på nytt sted, for seg selv og partner, oppgis også av flere, sier Deniz Akin.
Deniz Akin er seniorforsker ved Ruralis og har doktorgrad i tverrfaglige kulturstudier.
For tiden leder Deniz et prosjekt om bygdemobilisering i tidligere Nesset kommune. Prosjektet skal undersøke og identifisere konkrete tiltak og aktiviteter som kan bidra til å fremme bolyst og tilflytting til bygdene.
Klyngetun bidrar til sosial tilhørighet
Ruralis har nylig undersøkt hvordan nye boligformer kan gjøre det enklere for flere å ta steget ut til distriktet, og bli boende over tid.
- I “Klyngetun”-prosjektet undersøkte vi et spesifikt konsept hvor boligfelt bygges som et klyngetun. Klyngetunet er en nabolagsform som bygger på lokale kvaliteter, der du har eget hus og hage, men også noen felles goder når du vil, sier Alexander.
Resultatene fra studien, som ble gjennomført i samarbeid med Universitetet i Bergen, tyder på at klyngetun kan være et boligkonsept som bidrar til å senke terskelen for å flytte til en distriktskommune.
- Mange ser etter boliger som både gir privatliv og som samtidig reduserer barrierene for sosial tilhørighet. Her tyder vårt pilotprosjekt på at klyngetun kan være et tiltak for å redusere enkelte sosiale barrierer, selv om boligformen ikke passer for alle, forklarer Alexander.
For å ha et levende lokalsamfunn er det viktig å være attraktiv for unge mennesker i etableringsfasen. Tilrettelegging av boligmarkedet kan være et viktig virkemiddel for å opprettholde levende lokalsamfunn.
- 1 av 3 som i dag bor i byer og ønsker å flytte til en distriktskommune, sier at de kunne vurdert å flytte til distriktskommuner som har et klyngetun. Høyt utdannede og de under 35 år er mest positive. Å satse på boligkonsepter som klyngetun kan derfor være et spennende virkemiddel til bygdeutvikling, rekruttering og levende lokalsamfunn, som det er verdt å se nærmere på, sier Alexander.
Leie-til-eie kan gjøre distriktskommuner mer attraktivt
Mange distriktskommuner opplever fraflytting og en aldrende befolkning. Samtidig mangler de egnede og attraktive boliger, særlig for unge i etableringsfasen. Distriktskommuner bør derfor vurdere tiltak som reduserer den økonomiske risikoen.
- Folk som er usikre på hvor de ønsker å bosette seg eller som har begrenset økonomi er veldig interessert i leie-til-eie-modeller, der man starter med å leie boligen og senere får mulighet til å kjøpe den. Boligmarkedet må være bedre tilpasset livssituasjonen deres, sier Alexander.
Gjenbruk av gamle hus bidrar til levende lokalsamfunn
I flere bygder står gamle hus tomme. I pilotprosjektet “Lys i gamle hus”, eid av Fortidsminneforeningen, har Ruralis analysert lokale satsinger for å fremme gjenbruk av ubrukte bygninger.
- Når tomme hus tas i bruk igjen, handler det om noe mer enn bygningsvern. Gamle hus er attraktive objekter for enkelte typer boliginteressenter, og kan medføre både tilflytting og fysisk forskjønning etter hvert som de settes i stand, samtidig som man utnytter ressurser som allerede finnes. Tilrettelegging for gjenbruk av hus fremstår dermed som et spennende, og gjerne undervurdert, verktøy i arbeidet med levende bygder, sier Maja Farstad.
Maja Farstad er seniorforsker og forskningsleder i Ruralis og har doktorgrad i sosiologi.
Pilotprosjektet ble gjennomført med mål om å bidra til økt og variert boligtilbud og tilflytting, styrking av stedlig attraktivitet, og bygningsvern.
- Ivaretakelse av gamle hus gir positiv oppmerksomhet. Ved å tilrettelegge for gjenbruk av tomme hus, kan kommunen markere seg som en attraktiv plass å bo både for by- og bygdebefolkningen, bemerker Maja.
Satsing på gjenbruk fordrer lokal forankring
Pilotprosjektet gav nyttig innsikt og læringspunkter både om barrierer og aktuelle tiltak.
- Gjenbruk av tomme hus hindres gjerne av emosjonelle eller praktiske barrierer for mulig eierskifte. Deriblant kan mange eiere kvie seg for å gi fra seg boligen på grunn av sterke følelser til plassen. Samtidig peker studien på ulike grep som kan fremme gjenbruk av tomme hus, sier Maja.
Prosjektet viser at slik innsats gjerne krever langsiktighet, lokal forankring og riktig organisering.
- Eiere av tomme hus må ofte bearbeides eller bistås gjennom direkte kontakt, og over tid. Man får best forutsetninger for en slik satsing hvis den er godt forankret lokalt, og hovedansvaret legges til en bredere, relevant stilling i kommunen. Det er viktig at den som har ansvaret enkelt kan få tilgang på nødvendig kompetanse fra egen sektor og andre sektorer av relevans, eksempelvis landbruk og juss. Videre, når man initierer gjenbruk av en aldrende bygningsmasse, vil det fort melde seg et behov for bygningsvernkompetanse, og en tilgjengelig bygningsvernrådgiver har vist seg å være en viktig ressurs, sier Maja.
Ulike informasjonstiltak som setter fokus på satsingen og tematikken kan øke folks kunnskap og bevissthet rundt verdien av å ta godt vare på gamle bygninger, samt tiltrekke seg interessenter utenfra.
Hva slags boliger ønsker bygdefolket seg?
Å tiltrekke seg byfolk kan bidra til aktive lokalsamfunn. Men å sørge for at bygdefolket ønsker å bo i lokalsamfunnet i ulike livsfaser er helt avgjørende.
I en studie fra tidligere Nesset kommune, undersøkte Ruralis bygdebefolkningens boligpreferanser. Målet var å bidra til et bedre kunnskapsgrunnlag for lokal bolig- og samfunnsplanlegging.
- Funnene fra en spørreundersøkelse blant lokalbefolkningen viser at boligvalg henger tett sammen med livsfase, økonomi og tilknytning til lokalsamfunnet. Mange etterspør boliger som er tilpasset et liv i endring. Altså ikke nødvendigvis en større eller mer moderne bolig, men boliger som er funksjonelle og plassert slik at de gir nærhet til lokalsamfunnet, forklarer Alexander.
Prosjektet synliggjør et tydelig gap mellom eksisterende boligtilbud på bygda og faktiske behov.
Kunnskap som bidrar til langsiktig bygdeutvikling
De nylig avsluttede studiene gir innsikt som distriktskommuner kan ha nytte av i utforming av boligpolitikk og bygdeutvikling.
- Når kommuner skal planlegge og utvikle boliger er slik innsikt viktig. Kunnskapen om klyngetun, boligpreferanser, motivasjon og barrierer for et liv på bygda er viktig når distriktskommuner skal tilrettelegge for stabil bosetting og langsiktig bygdeutvikling, avslutter Alexander.
